Merkelappen som ble en sannhet

Kristiansand, 30. september 2026

I 2013 skrev Fædrelandsvennen at jeg hadde vært mobberen til Cornelius Jakhelln. Det hadde hverken han eller jeg sagt. I 2021 sto det som en sannhet i boken «Et valg til salgs», som omtaler meg som «den selverklærte mobberen» og som «en slags leder» for gjengen i skolegården på Fiskå skole. Den ene forfatteren, Melissa Lesamana, satt da i Pressens Faglige Utvalg, organet som skal vokte pressens etikk. Det sto ikke i boken, og det sto ikke i Fædrelandsvennens omtale og anmeldelse av boken.

Jeg har klaget Fædrelandsvennen inn for PFU fordi avisen i tretten år har kalt meg mobberen til Cornelius Jakhelln. Samme dag som jeg skrev om klagen, 29. september, fikk jeg tips om innholdet i en bok jeg ikke hadde lest. Resten av dagen ble jeg sittende oppslukt i den, og jeg fikk vite mye jeg ikke visste. Blant annet at Melissa Lesamana, den ene av de to forfatterne, selv satt i PFU i fire år. I nesten tre av dem satt hun der sammen med Fædrelandsvennens sjefredaktør Eivind Ljøstad. Hun satt også i PFU da boken kom ut i august 2021. Det står ingen steder i boken. Jeg mener leserne burde fått vite det, når boken handler om hvordan pressen håndterte Sørlandsnyhetene.

Jeg påstår ikke at noen har brutt regler. Melissa Lesamana har full rett til å skrive bok, og hun ble innstilt til PFU etter vanlige regler. Men jeg har noen spørsmål.

Boken inneholder også mye annet om meg som ikke stemmer, om anonymitet, sponsing og mer. Det skriver jeg om i en egen sak. Denne saken handler om én ting: merkelappen.

«Et valg til salgs», 2021Hva boken skriver om meg

Boken er skrevet av to tidligere bystyrepolitikere, Eirik Dåstøl Langeland (Ap) og Melissa Lesamana (SV). Jeg er nevnt over 150 ganger. Forfatterne takker selv i boken «Fritt Ord og Kristiansand kommune for finansiering, og lokale aktører for bidrag». Ifølge Argument Agder fikk de 60 000 kroner fra Fritt Ord, 10 000 kroner fra Kristiansand kommune og 20 000 kroner fra lokalt næringsliv.

Jeg har ingenting imot at kommunen støtter bøker. Men jeg synes det er underlig at en kommune jeg selv betaler skatt til, var med på å betale for en bok som to ganger kaller meg «den selverklærte mobberen», uten at noen kilde er oppgitt.

Om skoletiden på Fiskå skriver de at mobbingen var «fra mange, Einar Øgrey Brandsdal og hans gjeng som toneangivende», og at gjengen i niende klasse sto og lo, «med Brandsdal som en slags leder». Ingen kilde er oppgitt.

I den samme setningen som jeg nevnes som «toneangivende», står tilnavnene Cornelius hørte i hverdagen, «albino» og «hviting». Boken sier ikke hvem som brukte dem. Men plassert rett etter navnet mitt, blir det lest som om det var meg. Jeg har aldri kalt Cornelius noe av det.

Cornelius omtales som mitt «gamle mobbeoffer», og boken skriver at han «gjennom Fædrelandsvennen fortalte sin historie om hvor ødeleggende Einar Øgrey Brandsdals adferd hadde vært på hans ungdomstid».

Grunnlaget er altså Fædrelandsvennens sak fra 2013. Der sa Cornelius selv at han «følte» jeg var en av dem som sto i bakgrunnen, at det «kanskje» var slik, og at «dette er jo ikke dokumentert». I boken er alle forbeholdene borte.

Hverken Cornelius eller jeg sa til Fædrelandsvennen at jeg mobbet ham. At jeg var «toneangivende» og «en slags leder», har hverken Cornelius eller jeg sagt eller hevdet. Det står ingen steder i intervjuet. Da er han heller ikke mitt «gamle mobbeoffer», slik boken skriver. I intervjuet snakket Cornelius og jeg om hvem som faktisk mobbet ham. Det var noen gutter i parallellklassen min. De ble ikke navngitt i avisen, og det skal de ikke bli her heller.

For hvert ledd ble forbeholdene færre og merkelappen større. Ingen kom med noe nytt underveis. Alle bygget på det forrige.

Boken nevner heller ikke at klassen min hadde klasserom på Vågsbygd samfunnshus det året Cornelius og jeg gikk samtidig på Fiskå. Vi delte nesten aldri skolegård. Klassen vår holdt til borte fra selve skolen, og lærerne måtte komme til oss. Derfor var det aldri lærere i skolegården vår. Pausene sine ville de ha på lærerværelset på skolen, så de gikk ofte tidlig, og timene ble nesten alltid kortere enn de skulle. Var en lærer syk, fikk vi ingen beskjed. Da ble klasserommet fritt vilt, og det endte ofte med bråk. Ingen visste hvem som sto for tur, og slapp man unna, pustet man lettet ut. Samtidig skal det sies at det også var mange dager med god tone og gode vennskap. Det var ikke alltid mørkt.

Boken nevner heller ikke at Cornelius i det samme intervjuet fortalte at han selv hadde fått anmerkninger, ikke bare én, «for å ha plaget andre elever som var svakere enn meg». Jeg fikk aldri en eneste anmerkning for å ha plaget noen. Jeg nevner det ikke for å rette en finger mot ham. Vi var barn i det samme harde miljøet. Men når en bok skal fortelle hvem som var mobberen, burde det ha stått med.

Min side av saken«Den selverklærte mobberen»

Boken kaller meg «den selverklærte mobberen». Det bygger trolig på et VG-intervju fra 2016 med tittelen «Jeg var en mobber». Der fortalte jeg at noen gamle klassekamerater husket at jeg lo høyt når andre ble plaget, og at de opplevde latteren som vond.

Jeg har aldri sett på meg selv som en som var ufin mot andre. Men når noen har opplevd det slik, er det deres opplevelse, og den skal de få eie. Jeg liker ikke at noen har kjent det sånn, og jeg har beklaget til dem det gjaldt. Har jeg ledd når noen ble plaget? Det har jeg sikkert. Det gjorde nok de fleste i klassen den gangen, ofte uten å tenke over hvordan det føltes for den det gjaldt. Men aldri fordi jeg ønsket å plage noen. Selverklært betyr at man selv kaller seg noe og står for det. Det gjør jeg ikke.

Jeg var 13 til 15 år, på slutten av åttitallet. Mobbing var ikke noe vi snakket om på skolen, og ingen lærer sa noe til meg.

Merkelappen «mobberen», om Cornelius, er det Fædrelandsvennen som har satt på meg, og boken har tatt den videre. Nå står den også i manuset til dokumentaren «Mørke Skyer», der Fædrelandsvennen er oppført som samarbeidspartner. Filmen skal vises på VGTV. Den har fått penger fra stiftelsen Cultiva, der Kjersti Løken Stavrum er styreleder. Hun er også styreleder i Schibsted Media, som eier VG. Det er derfor jeg har klaget saken inn for PFU.

Pressens Faglige UtvalgHva PFU er

Melissa Lesamana satt som varamedlem for allmennheten fra 1. juli 2020 til 30. juni 2024. Da hun gikk ut, skrev fagbladet Journalisten at hun ble takket av «etter flere perioder». Eivind Ljøstad ble varamedlem for redaktørene i november 2021, i stedet for Lars Helle, og fast medlem fra 1. juli 2024.

August 2021Det Fædrelandsvennen ikke fortalte

Fædrelandsvennen skrev 11. august 2021 en sak om Lesamana med tittelen «Skriver om seg selv i bok om Sørlandsnyhetene, får kritikk for rolleblanding». Saken går gjennom rollene hennes én for én: gruppeleder for SV, fritak fra bystyret, oppdrag for Sørlandets Kunstmuseum og medforfatter av boken.

Én rolle er ikke med: at hun på det tidspunktet hadde vært varamedlem i Pressens Faglige Utvalg i over et år.

En uke senere anmeldte Fædrelandsvennen boken. Anmeldelsen var kritisk og kalte boken «et partsinnlegg», og det skal avisen ha ros for. Anmeldelsen fortalte også at forfatterne mener Fædrelandsvennen «sviktet i dekningen av Sørlandsnyhetene». Men den nevnte ikke PFU-vervet. Den nevnte heller ikke at avisens egen sjefredaktør, Eivind Ljøstad, er brukt som kilde i boken. Kanskje visste ikke anmelderen om vervet. Men avisen hadde skrevet om rollene hennes en uke før.

Da boken ble lansert på Kristiansand folkebibliotek 25. august 2021, satt Eivind Ljøstad i debattpanelet, sammen med Haagen Poppe (H), Vidar Kleppe (Dem) og Nils Nilsen. Biblioteket la ut opptaket som podkast 13. september 2021. Sjefredaktøren var altså både kilde i boken og deltaker på lanseringen av den, samme måned som avisen hans anmeldte den. I debatten sa Ljøstad at Sørlandsnyhetene i et par år hadde vært anonym, og at siden praktiserte «det jeg kaller en omvendt bevisbyrde».

Vær Varsom-plakaten punkt 2.3 sier: «Vis åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet.» Vervet sto offentlig på Presseforbundets nettsider. Det var altså mulig å vite det.

Da Fædrelandsvennen omtalte og anmeldte boken, satt den ene forfatteren i Pressens Faglige Utvalg, og avisens egen sjefredaktør var brukt som kilde i boken. Tre måneder senere satt han i det samme utvalget. Det er slike bindinger leserne trenger å vite om for å vurdere det de leser. Her fikk de ikke vite det.

Til dem det gjelderSpørsmålene jeg stiller

Til Norsk Presseforbund: Hvem satt i gruppen som innstilte Melissa Lesamana i 2020, og var dere kjent med at hun var part i konflikten om Sørlandsnyhetene?

Til Melissa Lesamana og Eirik Dåstøl Langeland: Hvorfor står det ikke i boken at en av forfatterne satt i Pressens Faglige Utvalg? Hva er kilden for at jeg var «toneangivende» og «en slags leder» for gjengen i skolegården? Og hva er grunnlaget for å kalle meg «den selverklærte mobberen»?

Til Fædrelandsvennen: Visste avisen at Lesamana satt i PFU da dere skrev om rolleblandingen hennes og anmeldte boken?

Svarene legger jeg inn her i sin helhet når de kommer.

Kilder: «Et valg til salgs. Silo, champagne og et sørlandsk valgbedrageri», Eirik Dåstøl Langeland og Melissa Lesamana (Bokhuset forlag 2021), lest i Nasjonalbibliotekets fulltekst. Fædrelandsvennen: «Skriver om seg selv i bok om Sørlandsnyhetene» (11. august 2021) og «Ofrenes revansj» (18. august 2021). Journalisten: «Dette er det nye PFU» (17. juni 2022) og «Dette er nye PFU» (20. juni 2024). Norsk Redaktørforening: «Innstiller Eivind Ljøstad til PFU» (2. november 2021) og «Slik blir det nye PFU» (28. juni 2018). Argument Agder: «Salt i åpne sår» (13. august 2021). NRK Sørlandet 12. september 2020: «Skriver bok om Sørlandsnyhetene». Fædrelandsvennen: «Tok mobbeoppgjør etter 20 år» (12. april 2013), «Noen ganger fortsetter en sak lenge etter at den har stått på trykk» (28. desember 2013) og «Hevn på Arteriet» (6. juni 2020). VG: «Jeg var en mobber» (17. januar 2016). KRSBIBPOD, Kristiansand folkebibliotek: episode 87 om boken (13. september 2021). Bildet øverst er en faksimile fra Fædrelandsvennen 28. desember 2013, foto: Reidar Kollstad, med bildeteksten gjengitt ordrett.