Det boken tar feil i

Kristiansand, 30. september 2026

I boken «Et valg til salgs» fra 2021 er jeg nevnt over 150 ganger. I en egen sak har jeg skrevet om hvordan boken gjør meg til mobberen til Cornelius Jakhelln. Her tar jeg for meg resten: påstandene om fakta som ikke stemmer, hvordan boken ble brukt som kilde på Wikipedia, og hvorfor jeg ikke ville bidra til den.

Saken om mobbeanklagen finner du her.

September og oktober 2019«Du er god du Einar»

Før valget i 2019 hadde Melissa Lesamana og jeg en hyggelig tone. 24. september 2019 skrev hun til meg på Messenger. En venninne av henne var kvalifisert til VM i crossfit i Australia og manglet 15 000 kroner. Hun la til at den som sponset, skulle få et motivasjonsforedrag av venninnen etterpå. Jeg svarte ja med en gang, men ville ikke ha noe tilbake. Jeg skrev: «Ja men det er kun en gave, vi skal ikke ha noe tilbake. Og vi ønsker ikke å sponse, men å gi.»

Åtte dager senere, 2. oktober, hadde hun kronikken «Har det klikka?» i Fædrelandsvennen. Der kalte hun Sørlandsnyhetene «Einar Øgrey Brandsdals store investeringsprosjekt», og skrev at «sponsede reklameinnlegg» hadde «omkalfatret hele Kristiansandspolitikken». Hun skrev også: «Steinar Olsen i Stormberg har nå fått nok av dette og går til søksmål. Det er flere som burde gjort det samme.» 17. oktober ledet Steinar J. Olsen det første møtet i en gruppe som vurderte søksmål mot Sørlandsnyhetene. Dagen etter skrev Fædrelandsvennen at Olsen, sammen med Melissa Lesamana og Jannike Arnesen, fortalte hvordan gruppen ville gå videre.

Hun har full rett til å mene det hun mener. Men jeg har aldri fått de to tingene til å henge sammen. Åtte dager før kronikken ba hun meg støtte venninnen sin, og skrev at jeg var god. Så snudde det brått. Jeg forsto ikke hva som hadde skjedd på de åtte dagene. Som menneske ble jeg forvirret og usikker på hvem hun var, og hva agendaen hennes var.

Da jeg hørte at hun og Eirik Dåstøl Langeland skrev bok om Sørlandsnyhetene, tilbød jeg meg først å bidra. Etter noen dager trakk jeg meg. Til forfatterne skrev jeg at en kollega ikke var begeistret for at jeg bidro, og at jeg heller ville bruke tiden på det som ga meg positiv energi. Det gjengav også Fædrelandsvennen 9. august 2021. Men usikkerheten fra høsten 2019 lå der også. Hvordan skal man stille opp i en bok for en som ber om penger, og som åtte dager senere går ut mot en i avisen?

Wikipedia, 2021 og 2024Boken som kilde om meg

Boken ble ikke bare lest. Den ble også brukt. 15. oktober 2021 ble «Et valg til salgs» lagt inn som kilde på Wikipedia-siden om meg, til en setning om at jeg hadde spredt desinformasjon. Redigeringen kom fra en IP-adresse hos OsloMet. Den står fortsatt som kilde.

I 2024 prøvde noen å ta boken ut igjen. 3. april 2024 skrev en bruker på Wikipedia: «Som medforfatter av boken ønsker jeg at en annen kilde skal brukes». Innlegget var signert «Eirik DL». Endringen ble rullet tilbake av en annen bidragsyter.

Jeg spurte Eirik Dåstøl Langeland direkte på LinkedIn 10. september i år om det var han som hadde lagt inn boken som kilde. Han svarte ærlig:

«Ja. Men jeg prøvde å fjerne det igjen. Men det ble tilbakestilt av en moderator.» og «Jeg så det var uheldig å lenke til egen bok.»

Eirik Dåstøl Langeland på LinkedIn, 10. september 2026

Han skrev også at han hadde endret noen setninger om Sørlandsnyhetene på siden om meg, fordi han mente avsnittet ikke var balansert, og at han kan stå for de endringene. Jeg setter pris på at han svarte rett ut, og at han selv prøvde å rette det. Men boken står der fortsatt. Da jeg sjekket 30. september 2026, var den kilde for setningen om at Sørlandsnyhetene fikk «kritikk for desinformasjon og politisk polarisering». Forsøket hans på å ta den ut i 2024 finnes bare i historikken.

Wikipedia har egne regler for dette. Den norske retningslinjen om interessekonflikt sier at det «frarådes sterkt å redigere innenfor temaer hvor en har en interessekonflikt». Den engelske retningslinjen sier at man kan bruke det man selv har skrevet som kilde, men bare med måte, og at man i tvilstilfeller heller bør foreslå endringen på artikkelens diskusjonsside, så andre kan vurdere den. Her var det en av forfatterne, som også hadde vært politisk motstander av Sørlandsnyhetene, som selv la inn sin egen bok som kilde på siden om meg. Jeg mener det er akkurat det retningslinjene advarer mot. Langeland så det selv i ettertid, og det har jeg respekt for.

Min side av sakenDet boken tar feil i

Boken beskylder meg for mye. Noe av det er meninger, og det står forfatterne fritt til å ha. Men noe er påstander om fakta, og de stemmer ikke.

Anonymitet. Boken beskriver Sørlandsnyhetene som anonym. Jeg har aldri skjult at jeg sto bak siden. Innleggene mine skrev jeg under fullt navn, med unntak av noen få om gründere, og det har jeg opplyst om mange ganger. Mange andre skrev under fullt navn der også, blant dem sjefredaktør Eivind Ljøstad. Boken skriver selv at jeg sa jeg skulle «gjøre opp for seg», og at det «ifølge Eivind Ljøstad» ble gjort. Fædrelandsvennen visste altså hvem de skulle sende regningen til. På lanseringen av boken i 2021 sa Ljøstad at siden hadde vært anonym i et par år. Det stemmer heller ikke. Sørlandsnyhetene ble opprettet 22. februar 2018. Allerede 28. februar, seks dager senere, sto det første innlegget der under fullt navn, skrevet av Nils Nilsen. 4. april kom mitt eget, «Leserinnlegg fra Einar Øgrey Brandsdal».

Sponsing. Jeg betalte for å spre et par av de første sakene, i de ukene Tronn Hansen var redaktør i februar 2018. Etter det betalte jeg bare for annonser som skulle gi siden flere følgere, med teksten «Gratis Nyheter fra Sørlandet. Ingen Abonnement!». Jeg har ikke sponset politiske innlegg. Det skrev jeg også til Partilovnemnda i januar 2020, og finansdirektøren vår forklarte det samme. Etter å ha fått klagen og forklaringene fant nemnda enstemmig at det ikke var grunn til å foreta seg noe mer i saken. Påstanden om «sponsede reklameinnlegg» som omkalfatret byens politikk, stemmer ikke med det som faktisk skjedde. Det jeg har gitt til et parti, har jeg aldri skjult: Jeg betalte for fotografering av kandidatene til Folkelista, for noen titusener kroner. Demokratene fikk ingenting.

Demokratene og Folkelista. Jeg har ikke støttet Demokratene økonomisk. Boken skriver at Folkelista var «hans parti». Jeg stemte på Folkelista, men jeg har aldri vært medlem. Det var ikke mitt parti.

Tommy Sharif. Boken skriver at det finnes spor av at jeg bidrar på andres Facebook-sider, blant annet Tommy Sharifs. Jeg har aldri hatt tilgang til kontoen hans, verken passord eller administratorrettigheter.

Florida. Boken skriver at Svein-Harald Mosvold Knutsen var på nyttårsfeiring med meg i Florida. Det stemmer ikke. Han var innom meg i romjulen, og vi tok en kopp kaffe og is i et par timer. Det er ikke det samme som å feire nyttår sammen.

Løgnene. Boken skriver at Sørlandsnyhetene publiserte «tusenvis av usanne innlegg», og at jeg aldri erkjente at noe var løgn. Sørlandsnyhetene publiserte rundt 1 300 saker til sammen, så «tusenvis av usanne innlegg» kan ikke stemme. Selv skrev jeg 54 av dem. Ikke alt på siden var riktig. Saken om Marius Skoie var feil, og det sier jeg rett ut. Den skrev Nils Nilsen, ikke jeg, slik også boken forteller. Men flere av sakene Sørlandsnyhetene skrev om, fulgte også Fædrelandsvennen opp. Et eksempel er leilighetskjøpet i Kanalbyen i familien til havnedirektør Halvard Aglen, som avisen skrev om i august 2018, og som kontrollutvalget senere stilte spørsmål om. Jeg har spurt i mange år hvilke av mine 54 saker som er løgn. Jeg har fortsatt ikke fått et svar.

Til forfatterneSpørsmålet jeg stiller

Til Melissa Lesamana og Eirik Dåstøl Langeland: Hvilke av mine 54 saker på Sørlandsnyhetene mener dere er løgn?

Svaret legger jeg inn her i sin helhet når det kommer.

Kilder: «Et valg til salgs. Silo, champagne og et sørlandsk valgbedrageri», Eirik Dåstøl Langeland og Melissa Lesamana (Bokhuset forlag 2021), lest i Nasjonalbibliotekets fulltekst. Melissa Lesamana: «Har det klikka?», Fædrelandsvennen 2. oktober 2019. Fædrelandsvennen 18. oktober 2019 om gruppen som vurderte søksmål. Wikipedia-siden om meg og historikken til den. Partilovnemndas avgjørelse 20. april 2020. Messenger-samtalen 24. september 2019 og LinkedIn-samtalen med Eirik Dåstøl Langeland 10. september 2026 har jeg i arkivet mitt.