«Selvsagt har du ADHD!» sa folk da jeg fortalte om diagnosen.

LinkedIn, mandag 7. juli 2025

Dette innlegget sto først i LinkedIn 7. juli 2025. Teksten er gjengitt slik den sto. Se originalen.

I Vinter fikk jeg diagnosen ADHD.

Ja selvfølgelig har du det sa noen da jeg begynte å fortelle. Kom ikke som en bombe. Skal dette være en stor overraskelse? Tydeligis var det ikke det. Ikke en person har blitt overasket. Dette er jo noe vi har vært klar over hele tiden. Tydeligvis, så var det bare meg som ikke visste dette. Men jeg burde nok ha visst det, for det er ikke få ganger jeg har blitt spurt om jeg har noen bokstaver. En av dem som har ment dette lenge er min kone. Einar kan ikke du snart få tatt en ADHD-utredning. Pappa jeg tror du har ADHD har min eldste datter sagt ved flere anledninger. Øvrige familie og venner har nevnt det samme. Vel whatever har jeg tenkt. Om jeg har det, so what? Det de omtalte som ADHD, likte jeg å kontre med å kalle personlige egenskaper. Det har tidligere aldri vært aktuelt for min del å vurdere å ta en utredning.

I fjor så var min kusine på besøk hos oss. Hun fortalte flere av oss i stor familien at hadde hun hadde fått diagnosen ADHD og hadde gått nesten et år på medisiner. Jeg kan huske at jeg og en av mine brødre trakk litt på smilebåndet og vi tenkte nok vårt den gang. Jeg har nok vært litt der, hva er det med at så mange i voksen alder skal finne ut av om de har ADHD? Det er jo blitt rene folkesykdommen tenkte jeg. Hvorfor er det så mange voksne som skal forsøke å finne en forklaring på hvorfor de er som de er? Finne en slags form for diagnose? Jeg har alltid fnyst og smilt av alle dem som i voksen alder tar en ADHD-utredning eller forsøker å kartlegge seg selv om de kanskje har en diagnose. Ja de om det har jeg alltid tenkt.

Hvis jeg skulle sette et tall på hvordan jeg synes livet har vært fra 1 til 10 fra fødsel til i dag. Så må jeg si at jeg vil gi det tallet 10. Alltid en dag her og der som er lavere, men et snitt på 10 tror jeg nesten jeg må være såpass ærlig å si at jeg synes det har vært. Så hvorfor i all verden skulle utredes for ADHD? Det klarte jeg aldri å finne noen god grunn til sånn umiddelbart.

I vinter var det en god venn av meg som hadde fått diagnosen ADHD som vekket min interesse. Han fortalte meg at han også tenkte som meg før han valgte å utredes. Han hadde flere ganger tenkt på at så lenge han hadde ADHD, så var det ingen tvil på om at jeg i hvert fall måtte ha det.Han nevnte mange eksempler på hvordan han reagerte likt med meg, som typisk var ulikt for mennesker uten ADHD. Hvordan mennesker med ADHD ofte blir misoppfattet av andre. Interessen min steg mer og mer for å se om han hadde et poeng. Er vi virkelig så annerledes? Tenker vi så ulikt?

Så jeg begynte å lese meg opp masse på nett. Enormt med tider satt jeg foran PCen og snakket med AI. Spørsmål på spørsmål ble stilt. På hvordan jeg tenkte samt beskrev min adferd i ulike situasjoner. Jeg var i en ny boble. Hekta på å vite alt om ADHD. Det ble altoppslukende. For jo mer jeg leste jo mer tenkte jeg at ADHD kunne jo like godt ha blitt omtalt som EINAR diagnosen. Det var bare helt merkelig. Omtrent alle egenskapene som de med ADHD har, er jo akkurat det samme som det jeg omtaler som mine personlige egenskaper. Jeg ble enda mer i boblen. Måtte vite mer. Ringte en etter en jeg kjente som hadde ADHD for å sjekke mer. Var det slik at AI snakket feil? Jo flere jeg snakket med, jo mer begynte jeg bare å le. For samtlige som hadde ADHD hadde jo helt ellevilt med likhets trekk som meg selv. Samme reaksjonsmønster på samme sitasjoner. Ja alt som hvordan vi tenkte, hvordan vi reagerte, hvor mye tankekaos vi har i hodene våre, uro, impulsive, klarer ikke å telle til 10, sier noe før vi har tenkt oss om, mister lommebok og bilnøkler til det kjedsommelige gang på gang, ukonsentrerte osv. Vanvittig mye likt. Så da bestemte jeg meg for at greit, jeg kontakter en psykolog og så får vi bare se om min kone, familie og venner har hatt rett.

Kortversjonen er at etter 13 timer med psykolog så kom fasiten. Du har fullt hus sier psykologen. Du scorer 18 av 18. Jeg tror kanskje aldri jeg har møtt en person som har så mye ADHD som deg av alle mine utredelser. Det samme han sa i min første dobbeltime. Da fikk jeg beskjed halvveis inn i timen at jeg ikke trengte å være i tvil om at jeg hadde ADHD. Men uansett så skulle vi gå igjennom masse ulike temaer før vi kom dit. Hvorfor har ikke dette bli oppfattet før? Mens jeg gikk på skolen som barn? Kommer tilbake til det.

I disse psykolog timene, så gikk vi praktisk talt igjennom hele livet mitt. Alt fra barndom til voksenlivet. Pappa måtte være med på en time, og min kone måtte svare på masse spørsmål på et skjema om hvordan hun oppfattet meg. Det var en utrolig spennende tid, hvor jeg fikk tid til å reflektere og tenke på så masse jeg har gjort, tenkt og vært som person.

En ting vi kom innom var barndommen min da jeg gikk i 3dje klasse på barneskolen. Etter et foreldremøte så informerte min klasseforstander mamma og pappa at jeg kanskje hadde godt av å ta 3dje klasse på nytt. Fordi jeg ikke klarte å konsentrere meg, samt fikk stort sett 0 av 10 rette på ulike prøver og diktater. Dette husker jeg svært godt selv. Det var dramatisk at jeg som 9-10 åring ble fortalt at jeg som eneste elev i klassen måtte ta 3dje klasse en gang til. Mamma og Pappa har nok tenkt at dette handlet mer om at jeg var født i desember den gang, og at det var svaret. At jeg var umoden. Nå endte det ikke slik, det ble masse terping og jeg fikk bedre resultater videre slik at jeg slapp med skrekken.

Vi snakket også om alle de gangene jeg snakker med mennesker i en 1-1 samtale uten at jeg får med meg en eneste ting. Rett og slett fordi jeg er i et tankekjør i en annen sak i hodet mitt. Hvordan mine foreldre har spurt meg gang på gang i samtaler om jeg er til stede eller er vekke i hodet. Hvordan jeg kan sitte med middagsbordet med mine kone og barn og være med i en samtale og får spørsmål om selve samtalen, men svarer på noe helt annet. At jeg blir avslørt gang på gang at jeg ikke følger med. Hvor uhøflig mange oppfatter meg til å være fordi jeg ikke lytter når de har noe på hjertet sitt.

Det at jeg i lange møter har så uro i kroppen at jeg må finne unnskyldninger til å kunne forlate rommet med at jeg må på toalettet, hente en kopp kaffe eller ta en telefon. Så er det jo ikke løgn, men når sant skal sies, det kan være at jeg ikke må så mye på do eller at samtalen er så viktig at det kvalifiserer til å forlate rommet. Men at jeg gjør dette gang på gang i møter som har en tendens til å strekke seg ut i tid.

Forstår nå mer og mer hvorfor jeg aldri klarer å lese bøker. Kun en bok jeg har lest i hele mitt voksne liv, en bok jeg brukte evigheter på å komme igjennom. Problemet er at jeg kan lese en side, og lese noe som jeg kanskje synes var spennende og så setter det i gang med et tankekjør og jeg er helt borte. Hvorfor jeg aldri har tatt noen utdannelse. Alt handler om konesntrasjonsproblemer. Hvorfor når jeg først finner noe interessant å jobbe med, så blir jeg så intens at selv ikke Usain Bolt klarer å henge med. Hvordan jeg kan få DURACELL energi gange 1.000 så lenge teamet fenger meg.

Det som var så spennende er at alle de timene jeg gikk til psykologen var at jeg klarte å forstå mer og mer på hvordan andre ser på meg fra utsiden. Jeg selv, jeg liker å kalle meg en vanlig gutt i Åsane fra Vågsbygd. Og i min verden, så er jeg det. Ja en helt vanlig gutt som alle andre jeg vokste opp med. Det er sånn jeg ser meg selv, og vil at andre skal oppfatte meg til å være. Så klarer jeg med godviljen til å forstå flere oppfatter meg som noe annet. Og akkurat det synes jeg oppriktig er kjipt, rart, ja merkelig. For jeg er i min verden er jeg kun den vanlige gutten fra Åsane i Vågsbygd som akkurat alle andre.

Så hva er så forskjellen på mennesker med ADHD og de som ikke har ADHD?

Hvis jeg skal forsøke å trekke frem det på en litt enkel måte, så har mennesker med ADHD alt for lite av det kjemiske stoffet som heter dopamin. Se for deg en varmtvannsbereder. «Vanlige» mennesker har full tank av dopamin i tanken til enhver tid. Går det noe ut, så fylles det opp med det samme. Personer med ADHD har ofte et vedvarende underskudd på dopamin, og forsøker derfor hele tiden å fylle «tanken» sin med aktiviteter eller stimuli som gir et dopaminkick. Får å få påfyll, så finner man ofte på mye rart. Til stor ergrelse for mange.

Siden mars i år så har jeg gått på medisiner. Det må jeg si, det har fullstendig forandret mitt liv. Fra å alltid ha masse tankekaos i hodet, uro i magen til mer ro hele kroppen. Den uroen jeg har hatt i kroppen hele livet som jeg ikke har reflektert noe over. Som kan være stressende og slitsomt, ja det har jeg nok bare tenkt at er helt normalt og vanlig. At alle kanskje har det slik. Men ved medisiner så fjernes dette bort. Jeg blir jeg betydelig mer fokusert, mer til stede, mer effektiv og enda mer systematisk. Jeg forandrer ikke personligheten, men jeg har bare mer kontroll og mindre impulsiv. Det har virkelig vært til det bedre, og utrolig positivt.

Men kanskje det aller beste med å få diagnosen ADHD, det er at min kone, barn, familie, venner og kollegaer forstår enda litt mer hvorfor jeg gjør som jeg gjør i ulike situasjoner, som de oppfatter til å være svært unormalt. Samt jeg har lært litt mer hvordan andre kan oppfatte meg.

Jeg har vært åpen med mine kollegaer om diagnosen, og det tror jeg gjør at de flere forstår hvorfor jeg i enkelte tilfeller teppebomber dem med eposter, SMS og telefon ekstremt intenst i noen uker, hvor jeg så er helt fraværende i ukene etter og borte som Caspar the frendly ghost. De forstår kanskje enda mer nå hvorfor jeg aldri klarer å holde et foredrag på en scene. Når jeg er så utadvendt som person. Klarer lett å synge og danse på en fest. Reise meg opp, klirre i glasset og holde en tale på strak arm helt ut av det blå. Mens å holde et foredrag, det fikser jeg ikke? Det gir liksom ingen mening. Selv ikke for meg selv gir det mening. Hvorfor i all verden har jeg så scene skrekk? Hvorfor skapes det panikk i hodet mitt når tiden nærmer seg?Hvorfor kan et foredrag skape så mye kaos i hodet mitt, til at jeg mister nattesøvn og ender opp med å kansellere gang på gang? Det jeg har lært er at denne reaskjonen jeg har, den omtales som ADHD freeze. Veldig vanlig blant de med ADHD. Betyr ikke alle har problemer med foredrag og sceneskrekk, men mange.

ADHD brukt på rett måte er utvilsomt en ekstremt stor kraft. Mennesker som har ADHD, blir ofte helt ustoppelige når de jobber med noe de har interesse av. ADHD er svært arvelig. Opp mot 50 % av de som har ADHD får barn med ADHD.

Så om du kjenner deg litt igjen i mine beskrivelser og har hørt mange ganger at du kanskje har noen bokstaver du også, så kanskje har du det også. Da har jeg nesten bare lyst å si GRATULERER! For denne diagnosen eller personlige egenskapen, den ville jeg aldri ha byttet bort med noen.

Takk for oppmerksomheten.