Diktet i Markens gate med gotisk skrift

Hver sommer svever et dikt over Markens gate i Kristiansand. Kunstprosjektet heter «Ord for gaden», og bak står kunstneren Arne Vilhelm Tellefsen. Under ordene yrer sommerlivet. Folk rusler gjennom gågata, sola skinner, og de færreste løfter blikket.

Sommeren 2020 var nok ikke noe unntak. De fleste gikk trolig rett forbi, uten å legge merke til ordene som hang over hodene deres.

Men jeg så opp. For akkurat den sommeren hang diktet rett over døra mi. Og det lød slik:

«Du skal ikke ta tiden, den skal ta deg
Bein blir sprøe, knekker stille
Slekten knaser av frost
Alt skal du miste
Dette er din time og din tid»

Diktet kom opp onsdag 24. juni 2020. Det sto på fem store, brungule bannere, spent over gata fra Torvkvartalet og nedover mot Patricks Pub. Det første banneret hang rett utenfor døra til Blivakker-butikken min i Postgården, huset jeg hadde kjøpt bare tre måneder tidligere.

Jeg kjente igjen skriften med en gang. Det var fraktur, den gotiske skriften nazistene brukte på plakatene sine.

Og jeg kjente igjen noe mer. Bare tre dager før hadde utstillingen «Angel of Death» stengt. Den var full av hakekors, galger og siktekors, av Auschwitz og Sachsenhausen. Ett av bildene het «The way that I want you to die». Det var meg kunstneren mente.

Kunstneren var Cornelius Jakhelln, som kaller seg Sturmgeist. Og det var han som hadde skrevet diktet over døra mi. Tellefsen hadde kåret ham til årets dikter, og gitt ham «det ærefulle oppdraget å smykke Markens med sine ord og sitt tankegods», som Argument Agder skrev. Selv sa Cornelius til Fædrelandsvennen: «Det er en ære å bli offentliggjort på denne måten.»

Jeg leste diktet på nytt. «Alt skal du miste.» «Slekten knaser av frost.» Slekten min. Familien min. Knust og utslettet. Og til slutt: «Dette er din time og din tid.» Min time var kommet.

I seks år har jeg hatt en magefølelse av at diktet var myntet på meg og familien min. Jeg kunne ikke bevise det. Det var min lesning, og bare min. Så fikk jeg for bare noen uker siden innsyn i papirene til dokumentarfilmen «Mørke Skyer». Filmen har fått 370 000 kroner fra Cultiva, i to omganger, begge gangene i styremøter ledet av Kjersti Løken Stavrum. I manuset sto svaret:

«Vi møter deretter forfatter Cornelius Jakhelln. Han går under sine opphengte dikt i hovedgaten Markens. Jakhelln er en prisvinnende forfatter og musiker, både hyllet og kontroversiell. Han er også et tidligere mobbeoffer. Mobberen var Sørlandsnyhetenes bakmenn, milliardær Einar Brandsdal.»

Ordrett fra manuset til «Mørke Skyer», levert Cultiva søndag 21. mai 2023.

Diktet over Markens og meg, i samme avsnitt. Magefølelsen var ikke lenger bare min. Sturmgeist er tilbake. For å forstå hvorfor diktet over døra mi ikke var et vanlig sommerdikt, må vi begynne med mannen som skrev det.

Mannen som skrev det

Cornelius Jakhelln er født i 1977 og vokste opp i Vågsbygd i Kristiansand, som meg. Barndomshjemmet hans lå på Lumber, bare noen hundre meter fra Galleri Arteriet, der «Angel of Death» ble vist. Han het Brastad, farens etternavn, til han var i midten av 20-årene. Da tok han mormorens opprinnelige etternavn, Jakhelln.

Han har studert fransk og filosofi i Oslo og Paris. Han bodde mange år i Paris og Berlin, og flyttet hjem til Kristiansand tidlig i 2018. Han har gitt ut nesten 20 bøker, og romanen «Gudenes fall» vant Fabelprisen i 2008. Han synger i black metal-bandet Solefald. I 2023 sto han på Høyres liste ved kommunevalget i Kristiansand.

Han er altså ingen hvem som helst. Han er en prisvinnende forfatter, og en kjent stemme i kulturlivet i byen. Men han har også et annet navn, et han har brukt i over 20 år. På scenen, på lerretene og når han signerer, er han Sturmgeist.

Sturmgeist

Sturmgeist betyr «stormånd» på tysk. Alle bildene på Arteriet var signert «Sturmgeist 2020». Diktet over Markens var også skrevet av Sturmgeist.

Galleriet forklarte selv navnet slik i 2020: Sturmgeist er et «nom de guerre», et krigsnavn, brukt «i sammenhenger knyttet til propaganda, polemikk og informasjonskrig».

Sturmgeist begynte som et musikkprosjekt i 2002. Musikken er black metal og thrash, med tekster på engelsk, norsk og tysk om germansk mytologi, krig og Goethe. Den første platen, «Meister Mephisto», kom i 2005. Så kom «Über» i 2006 og «Manifesto Futurista» i 2009.

En av låtene, «Krieg London», begynner slik: «Kill the weak hail the strong». Den fortsetter med «Purge the poor greet the King» og «Hang the robbers from my Tower». Drep de svake. Rens bort de fattige. Heng dem i tårnet.

I november 2007 skjøt en 18 år gammel gutt åtte mennesker på en skole i Jokela i Finland. På nettet kalte han seg «Sturmgeist89», og han var fan av bandet. Cornelius tok avstand dagen etter: «It is people that kill people. Not music.»

Hvor kommer navnet fra?

Sturmgeist er også navnet på en SS-offiser.

Våren 2002 kom dataspillet «Medal of Honor: Frontline». Det handler om andre verdenskrig, og spillnettstedet GameSpot kåret det til månedens beste spill i mai. Hovedskurken heter baron Rudolf von Sturmgeist.

Spillet lå så tett på nazismen at det måtte sensureres for å kunne selges i Tyskland. Hakekors og SS-runer ble fjernet, og flere steder byttet ut med jernkors. Ordene «Hitler», «Führer», «Gestapo» og «jøder» ble tatt ut, sammen med henvisninger til Holocaust og sju propagandaplakater. Selv da fikk spillet 18-årsgrense i Tyskland.

Samme år som spillet kom, i 2002, begynte Cornelius på musikkprosjektet han kalte Sturmgeist.

Jeg mener det er her navnet kommer fra. Cornelius har aldri forklart navnet, så vidt jeg vet. Men et tysk navn som var SS-skurken i et krigsspill, tatt i bruk samme år som spillet kom, av en mann som senere sto på scenen i uniform med jernkors, er vanskelig å se som en tilfeldighet. Og jeg blir ikke overrasket om Cornelius har spilt dette spillet.

I spillet er Sturmgeist skurken man skal stoppe. Helten er amerikaneren. Likevel var det skurkens navn Cornelius tok, slik jeg ser det. Hva han selv bar på, har han fortalt om. Det kommer jeg til.

Kunstmilitsen

Hvorfor skriver jeg om en kunstgruppe i en sak om et dikt? Fordi tre av menneskene i denne historien har vært med her: Cornelius, filmskaperen Marius Matzow Gulbrandsen og Steffan Strandberg. Alle tre dukker opp igjen senere, rundt Aksjonsgruppen, «Perleporten» og «Mørke Skyer». Og fordi Kunstmilitsen har et emblem som Cornelius har båret i mange år.

Kunstmilitsen ble startet av kunstneren Jens Stegger Ledaal i 2007. Den er bygget opp som en militær avdeling. Medlemmene går i feltuniform med påsydde merker. Gruppen beskriver seg selv slik:

«Hensikten er ikke å representere en paramilitær avdeling med kunstnerisk formål, men å bli en.»

Kunstmilitsen holder «kunstøvelser» bygget på militær trening, og filmer dem. Øvelsene heter Spatial Ops, og er støttet med offentlige penger. Ifølge Argument Agder var Cornelius med på den første, i Rendalen i 2014.

Alle filmene fra Spatial Ops I til V er filmet og redigert av samme mann: Marius Matzow Gulbrandsen. Et Facebook-bilde fra 29. juni 2014 viser Cornelius og Marius på innspilling sammen i skogen, i uniform. Også Steffan Strandberg fra Kristiansand var med, på Spatial Ops II på Island i 2016 og Spatial Ops III i USA. Han ble senere administrator i Aksjonsgruppen.

Marius kjenner jeg. Vi gikk i klasse i fire dager, i første klasse på Kristiansand katedralskole. Hvorfor jeg tar med Marius i denne saken, kommer jeg tilbake til om litt.

Raseriet

Hva driver Cornelius? Han har selv gitt det et navn: raseri. Han kalte til og med en bok det. Dagen etter terroren 22. juli 2011 la han ut innlegget «Terrorviruset» på bloggen sin, og Fædrelandsvennen trykket det 25. juli, sammen med et intervju av Torgeir Eikeland.

Der skrev han at han kjente igjen raseriet fra sin egen tid i Paris: «Jeg følte meg forbigått, oversett og krenket. Raseriet var totalt.» Og: «Hvis jeg ikke gikk av skaftet i Paris, skyldtes det enten at jeg var for feig, eller for godt oppdratt og skolert.» Han skrev at han følte seg «sviktet av politikere som åpnet samfunnene våre for masseinnvandring».

«Det er viktig å kjenne på «sin indre fascist», å føle på sitt eget hat og aggresjon.»

For meg viser det at han lenge har vært opptatt av hatet mot mennesker fra andre kulturer.

Samme år kom boken hans «Raseri. En hvitings forsøk på en selvbiosofi», på Cappelen Damm i november 2011, fire måneder etter 22. juli. Omslaget er et maleri av Cornelius selv, laget av kunstneren Erik Pirolt fra Kristiansand. Ifølge Dagbladet tok Pirolt bildet ti minutter etter at Cornelius hadde fått vite at moren hans var død. Etterpå malte han det. Cornelius står som Sturmgeist, i det Dagbladet kalte «noe som likner en naziuniform», med svarte kragemerker og emblemet i hvitt. Han tar ut sitt eget øye, og spiller fiolin på synsnerven. I A-en i tittelen brenner en flamme, faresymbolet for brannfarlig.

Ni år senere ble raseriet til kunst, slik han hadde sagt. Men det rammet ikke tilfeldige ofre.

Det rammet en bestemt person, og det var meg.

Hva er fellesnevneren mellom oss?

Cornelius og jeg gikk ett år på samme ungdomsskole, Fiskå, på midten av 1990-tallet. Jeg gikk i 9. klasse det året, og han i 7. På grunn av plassmangel hadde klassen min klasserom i Vågsbygd samfunnshus, mens han gikk på selve Fiskå skole. Vi hadde ikke samme skolegård. Skolen var brutal. Cornelius ble mobbet. Det er det ingen som tviler på. Jeg hadde også flere forferdelige opplevelser der. Blant annet ble jeg kledd naken av noen større elever, og jeg fikk juling av den den gang beryktede Åsane-gjengen.

I april 2013 møttes vi i skolegården igjen. Journalist Anette Os i Fædrelandsvennen skrev saken «Tok mobbeoppgjør etter 20 år». Cornelius sa selv at han ikke var sikker på hva han husket: «Det er mange år siden, og dette er jo ikke dokumentert.» Han sa at han følte at jeg «kanskje» var en av dem som sto i bakgrunnen, og at han oppfattet meg «som kald og veldig kjip».

Mest snakket vi om dem som faktisk mobbet ham. Navnene han ga meg, var elever i parallellklassen min. Han sa også at han selv hadde fått anmerkninger for å plage elever som var svakere enn ham. Jeg har aldri mobbet ham, og han sa heller ikke at jeg gjorde det. Og jeg har aldri fått en anmerkning for å plage noen.

Sju år senere hadde jeg blitt mobberen, i entall. Navnene han hadde gitt meg i 2013, var borte. Hans selektive hukommelse hadde glemt dem som faktisk mobbet ham. Mellom 2013 og 2020 hadde det skjedd noe i byen: debatten om Kunstsiloen, valget i 2019 og Sørlandsnyhetene.

Aksjonsgruppen

Aksjonsgruppen ble stiftet på et møte i rådhuskjelleren tirsdag 8. oktober 2019. Ifølge kommunens innsynssvar hadde daværende kulturdirektør Torbjørn Urfjell booket to møterom i Rådhuskvartalet den kvelden, fra klokka 18 til 20. Urfjell har ikke villet svare på spørsmål om møtet. Til sammen 27 personer var med i gruppen. Steffan Strandberg var administrator. Han står i dag oppført med dramaturgi i søknaden til Cultiva for «Mørke Skyer». Blant medlemmene var også Steinar J. Olsen, Eirik Furuseth, Cecilie Nissen, Melissa Lesamana, Birgit Amalie Nilssen og Bjørg Irene Samuelsen.

Cecilie Nissen er daglig leder i Kristiansand Kunsthall. Hun er også fast møtende varamedlem i styret i Cultiva, stiftelsen som har gitt «Mørke Skyer» 370 000 kroner. Det skal stå med at hun ble erklært inhabil i begge sakene om filmen, og at hun ikke var med på vedtakene. Likevel mener jeg dette er alvorlig. I Aksjonsgruppen ble det skrevet en rekke påstander om meg og familien min som ikke stemmer. Nå sitter flere av de samme menneskene rundt «Mørke Skyer», dokumentaren der jeg har fått en stor plass. Den skal vises på VG.

Tilbake til flyvediktet

Nå vet du hvem som skrev diktet, og hva som lå bak. Så tilbake til sommeren 2020. Utstillingen «Angel of Death» hang på Galleri Arteriet fra 5. til 21. juni. Hele den har jeg gått gjennom i saken «The way that I want you to die». Tre dager etter at den stengte, var Sturmgeist tilbake. Ikke i et galleri denne gangen, men over den travleste handlegata i byen.

Bernt H. Utne, redaktør i Argument Agder, la merke til tidspunktet. Han skrev at Cornelius ble erklært årets dikter «samtidig med at utstillingen «Angel of Death» avsluttes», og at det første banneret hang «rett utenfor Øgrey Brandsdals butikk «Bli Vakker»», på «bannere i brungul farge med gotisk skrift typisk for Det tredje riket».

Utstillingen sto i 17 dager. Diktet hang i nesten to måneder. Det skulle etter planen tas ned i august, men midt i august hang det der fortsatt. Hver eneste dag gikk tusenvis av mennesker under det: kunder hos Blivakker, folk som bor i byen, og turister.

Spørsmålet jeg stilte meg, var enkelt: Hvorfor akkurat dette diktet, akkurat nå, og akkurat her? Svaret begynner med bokstavene.

Skriften

Diktet er satt med fraktur, den gotiske skriften. Bokstavene er tunge og runde, med den buede d-en, den sløyfede k-en og den pyntede store B-en. Den ligner mest på typen Fette Fraktur.

Hva diktet sier

Cornelius sa til Fædrelandsvennen at diktet handler om forfengelighet, «og at alt man har skal man miste», og at det var tenkt ut før pandemien. Det er hans forklaring, og den skal stå. Slik leser jeg det, linje for linje:

Forfengelighet er det skjønnhetsbransjen min blir beskyldt for. «Slekten» er en familie. «Du» er en person. Og det hang over døra til butikken min, tre dager etter at utstillingen med «The way that I want you to die» stengte. Jeg opplever at diktet er myntet på meg og familien min, og at beskjeden var at vi skulle tas og utryddes.

Hva tyskere ser

Markens gate er full av turister om sommeren, mange av dem fra Tyskland. Hva de tenkte da de gikk under bannerne, vet jeg ikke. Ingen spurte dem. Men vi vet at tyskere leser slike tegn annerledes enn vi gjør.

I Tyskland er fraktur fortsatt å se på ølflasker, gamle skilt og avistitler. Der er den pynt. Men et mørkt dikt om slekt, frost, død og tap, satt med tung gotisk skrift over en gate, er noe annet.

Tone Avenstroup har fortalt om et møte i Berlin i 2006 eller 2007. Cornelius kom inn på en kneipe der venstreradikale og antifascister holdt til, i lang svart skinnfrakk og med en torshammer på brystet. Den tyske lyrikeren Bert Papenfuß ville gå med en gang. Avenstroup skrev: «tyskere reagerer sterkere på politiske tegn».

Sommeren 2020 oversatte hun diktet til tysk og lot fire fagfolk lese det, uten å fortelle hva dikteren selv hadde sagt:

Avenstroup oppsummerte det slik: «Du, og vi i slekta di, kommer til å dø.» Hun skrev at det lyder «som et xenofobisk manifest». Hun mente samtidig at koblingen til meg var en avsporing. Jeg tar med begge delene.

Ordet «manifest» er ikke fremmed for Cornelius. Den 19. november 2019 la han ut en tekst i Aksjonsgruppen: «Her er mitt utkast til et lite manifest». Den ble senere publisert som «Opprop mot netthets og trakassering i Kristiansand». Sju måneder senere hang diktet over Markens.

Mer fra manuset

Sitatet øverst i saken er ikke det eneste. Øya Film lager dokumentaren «Mørke Skyer», om Sørlandsnyhetene. I oktober 2022 fikk de 170 000 kroner fra Cultiva til å utvikle filmen. Søndag 21. mai 2023, klokka 21.45, sendte de Cultiva alle dokumentene, også manuset. I samme avsnitt som Cornelius går under diktet, står det også: «Skolegårdbølla Brandsdal har funnet sin perfekte plattform.» Lenger ned står det: «Cornelius Jakhelln lager en kunstutstilling for å ansvarliggjøre Einar Brandsdal.»

Cornelius står navngitt i treatmentet, filmskapernes forslag til hva filmen skal vise. Det kan godt være at han ikke kjente til hva som sto der. Men for meg virker det underlig at filmskaperne skulle legge inn en scene med ham under diktet uten at han visste om det, og uten at diktet var myntet på meg. Cultiva ga «Mørke Skyer» 200 000 kroner til i oktober 2024.

Hvordan produsenten av filmen ser på meg, vet jeg nå. Min gode venn Tommy Sharif tok opp telefonsamtalene sine med Kristian Landmark, produsenten av «Mørke Skyer», i februar og mars 2026. Der sa Landmark dette om meg:

«Jeg synes han har helt forferdelige verdier som menneske.»

Det sa han 23. februar 2026, og la til at det var hans personlige mening. Samme dag sa han: «Jeg driter i fyren.» I samtalen 2. mars var de første ordene hans: «Jeg liker jo deg veldig godt, og han Einar, synes jeg fremstår som en stor klyse da.»

Det samme miljøet

Husker du Marius Matzow Gulbrandsen, mannen som filmet Kunstmilitsen? Høsten 2023 kom han på kino med en annen film.

Sammen med broren Jonas laget han «Perleporten». Jonas regisserte, og Marius filmet. Produksjonsselskapet heter Beelzebub Pictures. Beelzebub, eller Belsebub, er i Bibelen navnet på de onde ånders fyrste, og blir ofte satt likt med Satan.

Filmen sier selv at den er basert på «en sann historie». Argument Agder skrev at få er i tvil om at hovedpersonen skal forestille meg. Han er en kristen forretningsmann. Filmen åpner med at han onanerer foran porno på en dataskjerm, og lukter på sin egen sæd etterpå. Senere i filmen kjøper han prostituerte.

«Perleporten» fikk 1 million kroner fra Cultiva. Styreleder i Cultiva var Kjersti Løken Stavrum, og hun ledet begge styremøtene som ga filmen penger. Hun har også en rolle i filmen. Og i juni 2020 var hun på «Angel of Death», utstillingen der Cornelius fortalte hvordan han ønsket at jeg skulle drepes, sammen med mannen sin, Gunnar Stavrum.

Også samarbeidet om flyvediktene fortsatte. I april 2024 lyste Tellefsen og Cornelius sammen ut en diktkonkurranse for unge. Det «ærligste bidraget» skulle få 10 000 kroner og henge over Markens hele sommeren. Fire år etter at han selv ble valgt, var Cornelius med på å velge.

Bernt H. Utne skrev om samarbeidet i Kunstmilitsen at man «må altså anta at Jakhellns hatefulle forhold til Øgrey Brandsdal er meget vel kjent for brødrene Matzow Gulbrandsen». Han ga artikkelen tittelen «Vendetta».

Ingen sa noe

Avenstroup skrev: «Det kom ingen reaksjon fra det litterære miljøet i byen.» Den eneste som reagerte offentlig, var ifølge Avenstroup Tommy Sharif. Tommy og jeg hadde snakket om diktet, og han hadde hørt på min teori om hva det handlet om. De som kjenner Tommy, vet at han rir og saler samme dag. Det tok ikke lang tid før han skrev til meg at jeg måtte sjekke Facebook-siden hans. Der hadde han lovet en dusør til den som rev bannerne ned. Han mente det godt. Det Tommy gjør, får meg ikke alltid til å framstå bedre, og det vet jeg. Men Tommy er snill, og han vil meg det beste.

Så vidt jeg vet, var ingen politikere eller andre ansvarlige opptatt av om det var greit å henge «Slekten knaser av frost» og «Alt skal du miste» utenfor butikken til mannen som tre dager før var målet for en utstilling med hakekors og «The way that I want you to die». Jeg så det. Noen få andre så det. De fleste så det nok ikke.

Hvorfor skriver jeg dette seks år etter?

Fordi jeg i snart ti år har blitt utsatt for usannheter, særlig fra flere av dem i Aksjonsgruppen. Da jeg leste manuset fra Cultiva i september, forsto jeg at det fortsatt pågår. Usannhetene og desinformasjonen spres videre, nå i en dokumentar. Derfor sier jeg fra nå. En løgn som fortelles mange nok ganger, blir ikke sann. Selv om mange tror på den.

Jeg vet at mange er sinte på Sørlandsnyhetene, og det har jeg beklaget mange ganger. Men jeg skrev 54 av sakene. Døm meg gjerne for dem, ikke for alt de andre skrev.

Dette handler ikke om hevn. Jeg krever ingen erstatning, jeg vil ikke saksøke noen, og jeg ber ikke om noen unnskyldning. Jeg vil bare at sannheten skal fram. Med kunstig intelligens kan jeg endelig gå gjennom påstandene. Til denne saken har jeg brukt det til å undersøke diktet, skrifttypen, de gule bokstavene, emblemet og navnet. Jeg skriver alt alene, mellom jobb og familie. Det kommer flere saker før jeg setter punktum.

Hele tidslinjen