Advokat Jens Richard Andersen, forretningsfører for AKO Kunststiftelse, imøtegår meg på seks punkter i Finansavisen. Jeg takker for tilsvaret, og starter med å gi ham rett der han har rett.
Jeg tok feil da jeg skrev at Kunstsilo kostet rundt én milliard kroner. Andersen opplyser i overkant av 700 millioner. Det legger jeg til grunn, og beklager at jeg brukte et usikkert anslag som om det var et fasttall. Andersen har også formelt rett i at en selveiende stiftelse innebærer at oppretteren gir slipp på den juridiske rådigheten, jf. stiftelsesloven § 3.
Men saken min har aldri handlet om jussens formaliteter. Den handler om avstanden mellom det som ble lovet offentligheten, og det som faktisk ble avtalt. La meg ta det etter tur.
Hva ble lovet?
I 2016 ga Nicolai Tangen et sjeldent intervju til Håkon Harket, daglig leder i Forlaget Press, i magasinet Formue. Overskriften var «Kunsten å gi», og ingressen slo fast at han «nettopp hadde gitt så det monner: 1000 kunstverk … som gave til barndomsbyen Kristiansand». På spørsmål om han ga bort en del eller hele samlingen, svarte Tangen selv:
«Alt det viktige fra den aktuelle perioden går dit. Det har jeg lært av min mor: Hvis du skal gi bort noe, skal du gi det fineste du har.»
Dette er bildet som ble skapt, og som festet seg: den rause sønnen som gir byen sin det fineste han eier. Spørsmålet mitt er enkelt: Stemmer det bildet med de faktiske avtalene som ble inngått?
Munch som aldri kom
Da gaven ble presentert for byen 25. april 2015, ble samlingen verdsatt til 150 millioner kroner. Den verdivurderingen kom fra kunsthandelen Blomqvist, en kommersiell aktør i kunstmarkedet, ikke en uavhengig, offentlig takstinstans. At Blomqvist ikke er en nøytral part, er godt dokumentert: AKO Kunststiftelse har senere kjøpt inn verk nettopp hos Blomqvist, blant annet Per Kleivas «Den amerikanske angsten». Kunsthandelen som taksterte samlingen, er altså en del av det samme markedet den selger inn i. En selger er sjelden den beste til å verdsette sin egen vare.
I samme presentasjon ble en rekke kunstnere listet opp som representert, og til slutt: Edvard Munch. Nettopp Munch, det ene navnet alle kjenner, og som løfter en samling til en helt annen tyngde i offentligheten enn navn de fleste aldri har hørt.
Problemet er at Munch ikke er i samlingen. Som det fremkom i Fædrelandsvennen 1. oktober 2018, og som daværende museumsdirektør Reidar Fuglestad selv bekreftet, hadde eventuelle Munch-verk vært i samlingen tidligere, men var solgt allerede på begynnelsen av 2000-tallet, år før gaven ble annonsert. På et styremøte i Cultiva 10. september 2018 påpekte styremedlem Jørgen Kristiansen dette: han var blitt forevist et ark med Munch-malerier da gaven ble presentert, mens et senere ark anga at de samme bildene ikke inngikk i samlingen. Spørsmålet om arket var påtegnet i etterkant, ble stående ubesvart.
Dette er alvorlig, for det var på et slikt grunnlag byens og fylkets folkevalgte fattet sine vedtak om å bruke offentlige midler. Jeg mener konklusjonen er både rimelig og ubehagelig: sentrale beslutninger kan ha blitt truffet på et inntrykk som ikke var korrekt. Det fortjener et svar, ikke minst av hensyn til dem som stemte ja.
Juridisk er det ikke en gave, det er et lån
Da jeg begynte å stille spørsmål, innhentet jeg en uavhengig juridisk vurdering fra Advokatfirmaet Selmer, ved advokat Stian Berger Røsland. Selmer gjennomgikk samarbeidsavtalen mellom Sørlandets Kunstmuseum og AKO Kunststiftelse, og konklusjonen er tydelig:
«Etter vår vurdering fremstår det … temmelig klart at Samarbeidsavtalen ikke kan sies å innebære at AKO gir Tangensamlingen i gave til [museet].»
Og videre:
«Etter vårt syn vil det fremstå som mer dekkende enn en gave å si at Samarbeidsavtalen legger opp til et utlån av Tangensamlingen.»
Begrunnelsen treffer nettopp det Andersen fremhever som en «evigvarende» gave. Museet får ikke eiendomsrett. Museet kan ikke selge, låne ut eller pantsette et eneste verk uten AKOs samtykke. Og ved mislighold skal alle verk føres tilbake til AKO, også dersom det er AKO selv som misligholder avtalen. Selmer bemerker tørt at «avtalearrangementet fremstår noe pussig». Om «evigvarende» skriver de at det knapt er dekkende, siden avtalen i praksis kan bringes til opphør.
Dette er hele mitt poeng, formulert av en av landets mer erfarne jurister: Å gi noen bruksretten til noe, på strenge vilkår, og med rett til å ta alt tilbake, er ikke en gave. Det er et lån. Som når jeg låner bort bilen min til en venn så lenge han forsikrer den og passer på den, men tar den tilbake om han ikke gjør det. Jeg har da ikke gitt bort noe.
Og selv en stiftelse er ingen evig garanti. En stiftelse kan avvikles, og den kan, innenfor sitt formål, avhende verk. Kunst er dessuten blant de aktivaklassene som lettest lar seg realisere. Poenget er ikke at dette nødvendigvis kommer til å skje, men at bildet av en urokkelig, evigvarende gave til fellesskapet hviler på et langt svakere fundament enn Andersen vil ha det til.
Andersen understreker også at majoriteten av verkene aldri har tilhørt Tangen privat, men er kjøpt inn av AKO. Det taler for mitt poeng, ikke mot det. Da samlingen ble presentert i 2015, ble den omtalt av Blomqvist som den største samlingen «i privat eie», og som en gave fra Nicolai Tangen selv. I dag eies den av AKO Kunststiftelse. Men uansett hvor eiendomsretten formelt har ligget, er det avgjørende det samme: verkene tilhører en stiftelse Tangen har opprettet, og hvis styrende krets er hans nære, ikke fellesskapet. Og det offentlige museet Kunstsilo har i realiteten inngått en låneavtale med AKO Kunststiftelse.
Giveren som ikke slapp taket
Det sier også noe at Tangen aldri helt har gitt fra seg samlingen, heller ikke i praksis. Ifølge Andersen selv har Nicolai Tangen en kontraktfestet klausul som lar ham engasjere seg personlig i kunstinnkjøpene til AKO Kunststiftelse, også etter at han ble sjef for Oljefondet. Samlingen har vokst fra de opprinnelige 1000 verkene verdt 150 millioner i 2015 til et sted mellom 4500 og 5000 verk verdt over 498 millioner i 2023. De samlede overføringene og garantiene fra Tangen og AKO Foundation til stiftelsen og Kunstsilo har passert 875 millioner kroner. Dette er ikke bildet av en avsluttet, uegennyttig gave. Det er bildet av en levende operasjon som fortsatt styres tett fra giverens hånd.
De 1,4 milliardene
Andersen fremhever at det er tilført nesten 1,4 milliarder kroner til Kunstsilo-prosjektet fra Tangen. La meg være tydelig: at det har gått betydelige summer, bestrider jeg ikke, og de reelle kontantgavene, bidraget til selve bygget og driftsstøtten, fortjener honnør, for det er en gave. Det sier jeg oppriktig.
Men man må skille mellom to helt ulike ting. Én del er penger gitt til fellesskapet. En annen, og betydelig, del er penger AKO har brukt på å kjøpe kunst, kunst som AKO fortsatt eier og kontrollerer, og som museet bare låner på gitte vilkår. Andersen sier det jo selv: summen er brukt «herunder til å bygge opp» samlingen. Men å bruke store beløp på å bygge opp en samling din egen stiftelse eier, er ikke det samme som å gi 1,4 milliarder til Kristiansand. Selmer peker nettopp på dette: de løpende kontantytelsene ligner mer på gaver enn selve utlånet av samlingen gjør.
Og de årlige overføringene Andersen viser til, er samtidig nettopp det som holder museet i live. Det er ikke et bevis på at gaven er stor og fullført, det er et bevis på at museet er blitt varig avhengig av giveren.
Avtalen ingen ville vise frem
Så til noe Andersen ikke berører med ett ord: intensjonsavtalen mellom Tangen og Kristiansand kommune fra september 2015, en avtale kommunen lenge nektet innsyn i. Den ble utformet av advokat Stephan Lange Jervell i Wiersholm, det fremgår av dokumentets referanse på hver side, som ender på «SLJ». Samme Jervell ble senere styreleder i AKO Kunststiftelse.
Avtalens punkt 10, «Importavgift m.v.», lyder ordrett:
«Partene er enige om å samarbeide vedrørende skatte- og avgiftsmessige temaer, derunder eventuell importavgift, for å gjøre kostnadsbelastning ved import/overføring av samlingen til
Stiftelsen/Norge lavest mulig.»
Her forplikter en offentlig part, kommunen, seg til å samarbeide med en privat part om å holde skatte- og avgiftsbelastningen ved overføringen til Norge lavest mulig. Og da må man kunne spørre: Siden når ble det en kommunes oppgave å bistå en enkeltperson med å importere eiendeler til Norge billigst mulig? En kommunes ansvar er tjenester til innbyggerne og forsvarlig forvaltning av fellesskapets midler, ikke å opptre som privat skatte- og avgiftsrådgiver for én formuende giver. Jeg mener innbyggerne fortjener et svar: Hva innebar dette samarbeidet i praksis, og hvorfor ønsket ikke kommunen åpenhet om avtalen?
At Andersen hopper elegant over nettopp dette punktet, er i seg selv talende.
Jeg satte intensjonen på prøve, med eget bud
For å teste om løftene holdt, la jeg inn bud på siloen på Silokaia, to ganger. Siste gang, 1. februar 2019, bød jeg 15 millioner kroner, uten forbehold om omregulering. Jeg gikk offentlig ut og tilbød å gi siloen gratis videre til museet, på én betingelse: at Tangen holdt sitt eget ord om å gi fra seg det fineste han hadde, betingelsesløst. Flere av mine ansatte fryktet at jeg kunne tape 15 millioner. Jeg
svarte at jeg gjerne tapte dem hvis en samling til langt større verdi dermed kom byen ubetinget til gode. Slik gikk det ikke, og for meg bekreftet det mistanken. Tangen var taus, og kunne her ha spilt meg sjakk matt ved å få meg til å måtte donere 15 millioner kroner til Kunstsilo, ved å gi bort samlingen sin til stiftelsen. Da gikk det opp et lys for mange i Kristiansand. Tangen hadde aldri noen planer om å gi bort samlingen, hverken til Kristiansand kommune, som kunne ha vært en mottaker, eller til tidligere Sørlandets Kunstmuseum, som i dag heter Kunstsilo. Eierskapet ligger fortsatt den dag i dag i AKO Kunststiftelse.
Magasinet, Andersen svarer på feil spørsmål
Andersen har rett i at selve magasinbygget er privat finansiert gjennom en anbudskonkurranse, og at oppføringen av bygget ikke kostet fellesskapet noe. Det korrigerer jeg gjerne. Men det er ikke det som er poenget.
Poenget er hvem som bærer kostnaden ved å oppbevare, forsikre og forvalte samlingen, år etter år. Og her taler avtalene tydelig. I samarbeidsavtalen forplikter museet seg til å «stille lokaler til disposisjon for visning og lagring av Tangensamlingen», å «forvalte Tangensamlingen forsvarlig» og å «holde Tangensamlingen forsikret». I den juridiske vurderingen fra Selmer heter det rett ut: «Kostnader til forsikring, oppbevaring og kuratering er kostnader som uten Samarbeidsavtalen ville måtte bæres av AKO.»
Med andre ord: forpliktelsen til å huse, forsikre og ta vare på en privat eid samling er lagt på et offentlig finansiert museum, kostnader som eieren, AKO, ellers måtte båret selv. I intensjonsavtalen fra 2015 het det da også at Tangen skulle ta ansvaret for forsvarlig oppbevaring bare «inntil lokale står ferdig», deretter går byrden over på museet. Og leien for magasinet betales i dag av Kunstsilo, som får sine inntekter fra stat, fylke og kommune. At bygget ble reist med private midler, endrer ikke at fellesskapet over tid bærer kostnaden ved å oppbevare samlingen. Andersen tilbakeviser at bygget kostet fellesskapet noe. Men det var aldri det jeg hevdet, jeg pekte på kostnaden ved å oppbevare og forsikre samlingen. Andersen svarer presist på et spørsmål jeg ikke har stilt.
Styring og lønn ved et offentlig museum
Andersen skriver at AKO utpeker to av åtte styremedlemmer, og at Tangen kan skiftes ut som andre. Formelt riktig. Men se på helheten.
Fædrelandsvennen dokumenterte 23. oktober 2024 at Tangen og AKO Foundation årlig tilførte 1.790.000 kroner til lønnspotten til tidligere direktør Reidar Fuglestad, mer enn halvparten av hans samlede lønn på rundt tre millioner. For dagens direktør oppgir Kunstsilos eget regnskap for 2025, slik Argument Agder har gjengitt det, at AKO dekker to millioner kroner av daglig leders lønn. Og da ny direktør ble ansatt høsten 2024, satt Nicolai Tangen selv i ansettelsesutvalget og intervjuet kandidaten, slik både direktøren og styreleder har bekreftet til Fædrelandsvennen.
Det er også verdt å merke seg hvor tett denne personkretsen er. Både dagens styreleder Stein Olav Henrichsen og Erling Kagge, som sitter i AKO Kunststiftelse, var blant gjestene Tangen inviterte til sitt mye omtalte seminar ved Wharton i Philadelphia i 2019, et arrangement som ble grundig dokumentert av riksmediene. I styret til Kunstsilo sitter også Stina Skeie, som er datter av Bjarne Skeie, som har donert millionbeløp til Kunstsilo. Jeg antyder ikke noe utilbørlig ved vennskap i seg selv. Men når styret og ledelsen ved et offentlig museum i så stor grad er hentet fra én privat givers nære krets, er det en legitim grunn til å spørre om armlengdes avstand faktisk er ivaretatt.
Jeg påstår ikke at noe ulovlig har skjedd, og heller ikke at Tangen alene bestemte ansettelsen, det var etter det opplyste et enstemmig utvalg. Men summen er påfallende: én privat aktør finansierer store deler av direktørlønnen, utpeker sentrale styremedlemmer, sitter i utvalget som ansetter direktøren, og har tette personlige bånd til flere i styret. Da er det legitimt å spørre hvor selvstendig museet
egentlig er. Tenk deg at jeg som privatperson både dekket store deler av politimesterens lønn og satt i utvalget som ansatte ham. De fleste ville reagert, uansett hvor dyktig den ansatte var. Var Kunstsilo et privat galleri, ville dette vært uproblematisk. Men det er et offentlig museum, og da må terskelen for åpenhet være en annen.
Der vi er enige
Andersen har rett i én ting til, og det sier jeg oppriktig: Kunstsilo har satt Kristiansand på kartet, i hvert fall på Sørlandet. Bygget er et flott byggverk, og jeg ønsker museet alt godt. Uenigheten vår handler ikke om Kunstsilos verdi for byen. Den handler om hvordan vi beskriver det som faktisk har skjedd, og om åpenhet i forholdet mellom en privat formue og en offentlig institusjon.
Nicolai Tangen har tidligere sagt at han kunne tenke seg å ta en øl med meg når Kunstsilo ble bygget ferdig. Bygget står nå, men invitasjonen har ennå ikke kommet, så da sender jeg heller en til deg.
Du er herved invitert hjem til meg, eller på hytta, i sommer. Jeg gleder meg til å stille de samme spørsmålene, ikke i sinne, men i full åpenhet, og til å forsøke å forstå hvorfor du og jeg har så ulik oppfatning av hva en gave egentlig er. Kanskje har du poenger jeg ikke har sett, som gjør at jeg forstår deg bedre. Uansett tror jeg en ærlig prat kommer lenger enn en polemikk.