«Mørke Skyer», del 2: Hva dokumentene viser

Oppfølger til «Mørke Skyer». Siden 21. august har jeg fått innsyn i Cultivas prosjektdokumenter for begge tildelingene til dokumentaren, og fått tilgang til dokumentasjon fra en lukket Facebook-gruppe fra 2019. Dette er hva dokumentene viser, og hvor dialogen med VG og Cultiva står.

Den 21. august la jeg ut en gjennomgang av dokumentarfilmen «Mørke Skyer», punkt for punkt, med tidskoder. Dokumentaren skulle etter avtalen vises på VGTV fra 1. september. Den 24. august bekreftet VG at den ikke publiseres til opprinnelig lisensstart.

I mellomtiden har jeg gjort noe jeg burde gjort tidligere. Jeg har bedt om papirene. Cultiva innvilget innsyn 1. september i alle prosjektdokumentene for begge tildelingene til dokumentaren. Jeg har lest dem, og noe av det som står der er verdt å vite for den som skal se dokumentaren.

De 370 000 kronene er to tildelinger, og to styremøter

I den forrige saken skrev jeg at Cultiva, der Kjersti Løken Stavrum er styreleder, har støttet dokumentaren med 370 000 kroner. Det tallet stemmer. Det innsynet viser, og som er nytt, er hva tallet består av. Det er ikke én bevilgning. Det er to.

• 170 000 kroner, vedtatt i styremøte 18. oktober 2022, sak 49/22, saksnummer E-22072/048.
• 200 000 kroner, vedtatt i styremøte 16. oktober 2024, sak 35/24, søknad 2024/118.

Stavrum ledet begge møtene. Dokumentaren har altså vært til behandling i Cultivas styre to ganger, med to år mellom, og hun satt i stolen begge gangene.

Samarbeidsavtalens hovedmål er ordrett «Produsere dokumentarfilmen «Mørke skyer»». Men pengene var øremerket noe helt bestemt, og det er den betingelsen som er sakens kjerne.

Hva pengene var øremerket

Betingelsen står i styreprotokollen fra 16. oktober 2024, som fotnote til bevilgningen:

«Cultivas bidrag skal gå til kostnader ved bruk av KI og deep fakes-videoer, og ikke til den delen av prosjektet som omhandler ‘tradisjonelle’ filmopptak»

I søknaden som utløste bevilgningen står det hva den teknologien skulle brukes til. Jeg gjengir ordrett:

«Vi vil skape en fiktiv virkelighet hvor Einar Øgrey Brandsdal og Sørlandsnyhetene vant kampen om Kunstsilo tomta, og hvor kornsiloen ble forvandlet til et akvarium. Ved å bruke deepfake vil karakterer fra dokumentaren fremstå realistisk og autentisk, mens vi visualiserer en alternativ fremtid hvor narrative ble en etablert «sannhet».»

Og om Champagnegate, i samme søknad: «Den tilbakeviste konspirasjonsteorien om Champagnegate vil bli gjenskapt som en «Sannhet» gjennom manipulerte nyhetsinnslag, deepfake videoer av politikere i håndjern.»

Ordet jeg stusser på er «autentisk». Formålet som er beskrevet for finansiøren, er at manipulert materiale skal fremstå ekte.

KI-genererte stemmer

Den 18. november 2025 ba produksjonen Cultiva om å godkjenne bytte av KI-partner. I brevet står det hva pengene skulle brukes til: «levendegjøring av stillbilder som en del av den visuelle fortellerstilen», «KI-visualisering av et alternativt narrativ hvor Kunstsilo fremstår som et Aquarium», og «KI-genererte stemmer (voice work) til bruk i fortellergrepet».

I tilleggsrapporten til Cultiva 18. august 2026 skriver produsenten: «Noe KI-generert lyd er benyttet i filmen, og KI-kunstverkene knyttet til hovedkarakteren [Tronn] Hansen er en viktig del av filmens siste akt.»

Produsenten skrev til meg 15. mars i år, om den versjonen jeg da hadde sett: «Du er også synlig i AI-genererte bilder av Tronn Hansen.»

Sluttrapporten, levert samme uke som tilleggsrapporten, sier det motsatte: KI-uttrykk «valgte vi til slutt ikke å benytte i den ferdige filmen». Cultiva leste det slik, og ba samme dag om en forklaring på «hvorfor KI ikke endte opp med å bli brukt i det ferdige resultatet». Dagen etter kom tilleggsrapporten som sier at det er brukt. Siste rate ble utbetalt 18. august.

Jeg tar ikke stilling til hvilken av de to som er riktig. Jeg har bedt VG om å få det avklart, fordi svaret avgjør om dokumentaren inneholder KI-generert materiale om navngitte mennesker, og dermed om det må merkes for seeren.

Setningen som utløste offentlige penger

Den 21. mai 2023 leverte Øya Film sluttrapporten for den første tildelingen. Blant vedleggene ligger dokumentarens treatment. Der står det, som faktum:

«Alle innlegg sponses tungt av Einar Brandsdal for maksimal impact.»Treatment «Mørke skyer», levert Cultiva 21. mai 2023

Dette er ikke riktig, og det er ikke en detalj. Det er ett av de sentrale punktene i saken, og det er det ene punktet som faktisk er behandlet av et offentlig organ.

Partilovnemnda henla saken enstemmig etter møte 20. mars 2020, avgjørelsen er datert 20. april 2020, referanse 2020/6767/347. I avgjørelsen er finansdirektør Kolbjørn Ertzeid i Brandsdal Group sitert slik. Jeg presiserer at avgjørelsen selv oppgir feil fornavn på ham:

«Brandsdal Group har ikke støttet SN økonomisk. Jeg har sjekket med Einar. Han har privat og gjennom sitt private investeringsselskap, Brandsdal Invest, støttet SN i perioden du var redaktør med sponsing av et par innlegg. Etter dette var støtten fra Einar/BI støtte for å få følgere, IKKE sponsing av innlegg.»

Det er det som skjedde. Et par innlegg i Tronn Hansens redaktørperiode, det ene var saken hans om Acer, til sammen litt over tusen kroner. Ingenting av det var politisk motivert. Etter det gikk pengene til følgerkampanjer, altså annonser for at folk skulle følge siden. Annonsen lød «GRATIS NYHETER FRA SØRLANDET! Ingen abonnement! Følg oss helt GRATIS NÅ!».

Avstanden mellom «et par innlegg» og «alle innlegg» er stor nok i seg selv. Den er ikke hele saken, men den er det punktet det finnes en offentlig avgjørelse på.

«Mobberen var Einar Brandsdal»

I det samme treatmentet står det noe mer. Om Cornelius Jakhelln, som er kilde i dokumentaren:

«Han er også et tidligere mobbeoffer. Mobberen var Sørlandsnyhetenes bakmenn, milliardær Einar Brandsdal. Jakhelln om: Hvordan han mener sosiale medier er blitt et mobbernes paradis. Skolegårdbølla Brandsdal har funnet sin perfekte plattform.»

To sider senere i samme dokument står ordene «verdens største skolegårdbølle, Donald John Trump». Og om dokumentarens hovedkilde: «Han hjalp en mobber med ubegrensede økonomiske ressurser å manipulere den politiske virkeligheten i en hel by.»

Dette er levert til en offentlig stiftelse som grunnlag for en søknad om penger. Da er det rimelig å se på hva kilden faktisk har sagt.

Cornelius Jakhelln og jeg møttes i skolegården på Fiskå skole i 2013, tjue år etter. Fædrelandsvennen var med, og hele samtalen er publisert 12. april 2013 under tittelen «Tok mobbeoppgjør etter 20 år». Der sier Jakhelln dette om meg, ordrett:

«Jeg følte at du var en av de som sto i bakgrunnen, som kanskje dro i tråder, og som oppmuntret mer enn at du var en av dem som gjorde det.»Cornelius Jakhelln, Fædrelandsvennen 12. april 2013

Han sier også i samme artikkel: «Det er mange år siden, og dette er jo ikke dokumentert.» «Jeg tror det er mye tilfeldigheter.» «Du husker ikke, og det kan jeg forstå.» Og om seg selv: «Jeg var slett ikke et englebarn selv heller. Ja, jeg hadde også anmerkninger for å ha plaget andre elever som var svakere enn meg.»

Og dette sa jeg: «Jeg har fått høre at jeg var én av dem som mobbet mest.» «Jeg følte aldri at jeg mobbet, men det har jeg tydeligvis gjort.» «Jeg har nok vært den personen på sidelinjen som har ledd, men så har jeg ikke tenkt noe over det. Men det har ingenting å si hva jeg mener. Det er deres følelser som er de riktige.» «Jeg angrer selvfølgelig på at jeg var med på det.» «Det er bare å beklage for den dårlige tida.»

Jeg står ved hvert ord. Jeg forsøker ikke å late som jeg er uskyldig, og jeg skal ikke sitte her og pynte på en ungdomsskole som var brutal. Men det er en forskjell mellom to setninger, og det er den forskjellen jeg reagerer på.

Jakhelln sier at han følte at jeg sto i bakgrunnen og lo. Treatmentet sier at jeg var mobberen, i bestemt form entall. Det er ikke det samme, og det er ikke det kilden har sagt.

Jeg vet godt hvem som mobbet Cornelius Jakhelln. De navnene snakket vi om, også sammen med Fædrelandsvennen, og de ble aldri satt på trykk. Det var riktig, for samtalen handlet om ham og meg. Jeg kommer ikke til å navngi dem nå heller. Men jeg var ikke en av dem.

Jeg har ikke ett eneste minne av å ha gjort noe mot ham. Han husker det ikke i detalj han heller, og han sier det selv i artikkelen. Jeg har likevel beklaget, og jeg mener fortsatt at det var riktig, fordi hans opplevelse er hans og ikke min å bestride. Men et oppgjør jeg selv stilte opp til, frivillig, i en avis, er nå gjort om til et faktum om at jeg var mobberen hans. Og det er brukt som argument for å få offentlige penger.

Hovedkilden sa det samme som meg, til Dagens Næringsliv

Dokumentarens hovedkilde er Tronn Hansen. I oktober 2019 sto han fram i Dagens Næringsliv. Der sa han dette:

«Det ble etablert en lukket tipsgruppe der jeg la inn det jeg skrev før det ble akseptert og publisert, og så sponset av Brandsdal for å få flere følgere.»Tronn Hansen til Dagens Næringsliv, oktober 2019

For å få flere følgere. Det er min forklaring, det er finansdirektørens forklaring, og det er det Partilovnemnda la til grunn. Sagt av den kilden dokumentaren bygger på, i landets største næringsavis, et halvt år før nemnda konkluderte.

Tretten dager senere sa han det motsatte til et offentlig organ

Dette er det punktet jeg mener er mest alvorlig i hele saken, og det står i Partilovnemndas avgjørelse, som er offentlig og kan lastes ned av hvem som helst.

Det var Tronn Hansen selv som brakte saken inn. Nemnda mottok, via Valgdirektoratet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet, eposter fra ham 23. og 30. oktober 2019. I eposten av 23. oktober skriver han, ordrett:

«Det kan også virke som om det er gitt skjult partistøtte gjennom at Einar Øgrey Brandsdal sponser de ovennevntes politiske innlegg og deres partiers innlegg på Facebooksiden Sørlandsnyhetene.»Tronn Hansen til Partilovnemnda, 23. oktober 2019

Sponsing av politiske innlegg. Tretten dager tidligere hadde han sagt til Dagens Næringsliv at sponsingen var for å få flere følgere.

Og her er detaljen som gjør det umulig å forklare som en forglemmelse: i den samme eposten til Partilovnemnda lenker han til DN-artikkelen. Lenken står i nemndas gjengivelse av brevet hans. Han sendte altså et offentlig organ en påstand om sponsede politiske innlegg, og vedla en lenke til intervjuet der han hadde sagt at det var følgerkampanjer.

Han fikk svaret selv, skriftlig

Det var også Hansen som ba om tallene. Nemnda beskriver det slik: «På spørsmål fra Tronn Dønnestad Hansen om hvor store beløp som eventuelt var betalt fra Brandsdal Group AS til å finansiere/sponse Sørlandsnyhetene og spredning av innleggene der, svarer finansdirektøren i Brandsdal Group AS», og så følger svaret i tre punkter. Finansdirektøren heter Kolbjørn Ertzeid, og fornavnet er feil i nemndas avgjørelse:

«1. Brandsdal Group har ikke støttet SN økonomisk.
2. Jeg har sjekket med Einar. Han har privat og gjennom sitt private investeringsselskap, Brandsdal Invest, støttet SN i perioden du var redaktør med sponsing av et par innlegg. Etter dette var støtten fra Einar/BI støtte for å få følgere, IKKE sponsing av innlegg.
3. Samlet økonomisk støtte fra Einar er en brøkdel av tallene du opererer med.»

Legg merke til to formuleringer. «I perioden du var redaktør» og «tallene du opererer med». Svaret er skrevet direkte til Hansen. Han hadde det altså svart på hvitt, fra vår finansdirektør, at det gjaldt et par innlegg i hans egen redaktørperiode, at resten var følgerkampanjer, og at beløpene han opererte med var langt for høye.

Det samme svaret sto gjengitt på side 3 i advokat Jon Wessel-Aas’ brev til nemnda av 15. januar 2020. Nemnda skriver uttrykkelig at uttalelsen er «sitert slik den er gjengitt på s. 3 i brevet fra advokat Wessel-Aas». Anmodningen om kontroll ble likevel bygget på at partiet hadde mottatt bidrag «via Facebook-siden Sørlandsnyhetene».

Hvem var de seks klientene?

Først en presisering, for dette er lett å blande sammen. Saken hos Partilovnemnda hadde to klagersider, ikke én.

• Tronn Hansen kom inn med eposter 23. og 30. oktober 2019, via Valgdirektoratet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet.
• Advokat Jon Wessel-Aas kom inn med brev 15. januar 2020, nesten tre måneder senere, på vegne av seks lokale klienter.

Avgjørelsen er stilet til to parter øverst på side 1, advokat Jon Wessel-Aas og Tronn Dønnestad Hansen, hver for seg. Hansen var altså også en part i saken, men han var ikke blant de seks klientene, og han sto ikke bak advokatbrevet. En klient nås gjennom sin advokat, ikke separat på egen adresse. Det skal sies tydelig, for det ville vært enkelt å skrive det feil.

I avgjørelsen står det bare «seks lokale klienter», og navnene er sladdet og erstattet med «[klientene]». Det gjelder også versjonen Partilovnemnda selv har publisert på sine nettsider.

Men alle seks er navngitt i pressen. Dagens Næringsliv navngav fire av dem 23. januar 2020, og Fædrelandsvennen navngav alle seks da avgjørelsen kom, 20. april 2020, i Kjetil Reites artikkel «Brandsdal har ikke brutt regler om partistøtte»:

«Det var Steinar J. Olsen, John G. Bernander, Arvid Grundekjøn, Cecilie Nissen, Melissa Lesmana og Harald Furre som i januar ba Partilovnemnda undersøke nettopp dette.»

Fædrelandsvennen, 20. april 2020. Avisen skriver «Lesmana», korrekt er Lesamana.

Altså, slik Fædrelandsvennen navngir dem:

• Harald Furre, ordfører i Kristiansand i perioden. Han er også en av kildene som er intervjuet i dokumentaren.
• Arvid Grundekjøn, tidligere ordfører, og styreleder i AKO Kunststiftelse.
• John G. Bernander, tidligere NRK- og NHO-sjef, og styremedlem i AKO Kunststiftelse.
• Steinar J. Olsen, eier av Stormberg. Medlem av Aksjonsgruppen, ett av 17 medlemmer i Ytringsfrihetskommisjonen som ble ledet av Kjersti Løken Stavrum, og intervjuet i dokumentaren med flere sekvenser.
• Cecilie Nissen, leder for Kristiansand Kunsthall. Medlem av Aksjonsgruppen, og fast møtende varamedlem i Cultivas styre i begge møtene der dokumentaren fikk penger.
• Melissa Lesamana, medlem av Aksjonsgruppen, og kilde i dokumentaren. Det var hun som 7. november 2019 luftet idéen om en dokumentar om Sørlandsnyhetene i den lukkede gruppen.

Tre av dem fortjener litt mer.

To av dem satt i Nicolai Tangens kunststiftelse

Dette er ikke en antydning. Det står i Foretaksregisteret.

To av de seks klientene satt altså i styret i AKO Kunststiftelse, Nicolai Tangens kunststiftelse, den ene som styreleder og den andre som styremedlem, i samme periode som anmodningen om kontroll ble sendt inn.

Og Arvid Grundekjøn er ikke en tilfeldig person i denne historien. Han er mannen som tok imot yachtferien fra Nicolai Tangen, og det var den første saken jeg selv gravde fram og publiserte, før Sørlandsnyhetene var etablert. Grundekjøn bekreftet at det stemte. Nettavisen tok saken videre under tittelen «Eks-ordføreren tok imot yachtferie verdt 440.000», og Nicolai Tangen beklaget gaven offentlig. Grundekjøn var ordfører da «gaven» til byen ble presentert i 2015, og etter at han gikk av, ble han styreleder i AKO Kunststiftelse, der han signerte avtalen med Sørlandets Kunstmuseum på stiftelsens vegne.

I dag er styreleder i AKO Kunststiftelse advokat Stephan Lange Jervell. Han er også advokaten bak intensjonsavtalen mellom Tangen-siden og Kristiansand kommune, den avtalen jeg skrev om i den forrige saken, og som handlet om hvordan kunst skulle kunne føres inn i Norge.

Jeg understreker at ingen av disse forholdene er ulovlige eller kritikkverdige i seg selv. Man kan sitte i et stiftelsesstyre og samtidig bruke sin rett til å be et offentlig organ kontrollere noe. Poenget mitt er at det er en binding, og at den ikke er opplyst noe sted.

Og én av dem sier det i dokumentaren

Steinar J. Olsen er kilde i «Mørke Skyer». Rundt 30 minutter og 46 sekunder inn sier han om Tommy Sharif at han «har også innrømmet meg i politiavhør at det er andre enn han som har publiseringsrettigheter til hans konto», og at han har nektet å oppgi hvem det er. Noen sekunder senere blir Sharif i dokumentaren omtalt som «en nyttig idiot for det lille nettverket bak Sørlandsnyhetene».

Ingen sier det rett ut. Men enhver som ser dokumentaren forstår hvem «andre» er ment å være, og påstanden om at jeg skriver i Tommy Sharifs navn er den samme som ble formulert i den skjulte gruppen i november 2019, med fravær av skrivefeil som eneste begrunnelse.

Det stemmer ikke. Jeg har aldri hatt tilgang til Tommy Sharifs konto. Og fordi jeg vet at en benektelse ikke er verdt noe alene, har jeg tilbudt VG fullmakt til innsyn i Facebooks påloggings- og aktivitetshistorikk for mine kontoer, slik at det kan kontrolleres teknisk hvem som har hatt tilgang til hva. Det tilbudet gjelder også Steinar J. Olsen, dersom han ønsker å kontrollere det selv. Det står, og det har stått siden 14. august.

Fire av de seks var medlemmer av Aksjonsgruppen. Tre av dem er kilder i dokumentaren.

Cecilie Nissen og Melissa Lesamana er de to siste. Nissen satt i Cultivas styre i begge møtene der dokumentaren fikk penger. Lesamana er den som luftet dokumentaridéen i den lukkede gruppen 7. november 2019. Begge ba i januar 2020 Partilovnemnda vurdere min støtte til Sørlandsnyhetene.

Jeg vil være tydelig på at det er fullt legitimt å be et offentlig organ kontrollere om regelverket er fulgt. Det er derfor Partilovnemnda finnes. Grunnen til at jeg mener navnene hører med, er en annen: de fire som er kjent er sentrale personer i den samme byen og i den samme konflikten, og én av dem er kilde i dokumentaren mens en annen satt i Aksjonsgruppen. Det er kontekst seeren ikke får.

Og utfallet er verdt å gjenta med Fædrelandsvennens egne ord: «Partilovnemnda har enstemmig konkludert med at Brandsdals støtte til Sørlandsnyhetene ikke kan anses å være en indirekte støtte til Demokratene. Dermed trenger den heller ikke oppgis som partistøtte.» Nemnda hadde heller ikke «grunnlag for å avvise Brandsdals versjon av historien om sin sponsing».

Rekkefølgen

• 10. oktober 2019. Hansen til Dagens Næringsliv: sponsingen var «for å få flere følgere».
• 23. oktober 2019. Hansen til Partilovnemnda: Brandsdal «sponser de ovennevntes politiske innlegg». Med lenke til DN-artikkelen i samme epost.
• Deretter. Hansen får skriftlig fra vår finansdirektør at det var et par innlegg i hans egen periode, at resten var følgerstøtte, og at tallene hans er «en brøkdel».
• 15. januar 2020. Advokatbrevet gjengir det samme svaret på side 3, og bygger likevel på sponsede innlegg.
• 20. april 2020. Nemnda konkluderer enstemmig, etter møte 20. mars: den har ikke «grunnlag for å avvise Brandsdals versjon av historien om sin sponsing».
• 2026. Dokumentaren hevder at det ble brukt mellom 300 000 og 500 000 kroner på å sponse innlegg.

Dokumentarens hovedkilde ga et offentlig organ en annen forklaring enn han hadde gitt landets største næringsavis tretten dager tidligere. Og han lenket til avisartikkelen i samme epost.

Jeg påstår ikke at han løy med hensikt. Det kan være at han skrev seg opp i noe, eller at han mente to forskjellige ting med ordet sponsing. Men da er det ham som må forklare det, og forklaringen finnes ikke noe sted. Det jeg konstaterer, er at den forklaringen som ligger til grunn for dokumentaren i 2026, er den som ble avvist av et offentlig organ i 2020, og at den motsier det kilden selv sa til DN i 2019.

Dokumentaren hevder likevel at det ble brukt mellom 300 000 og 500 000 kroner på å sponse innlegg.

«Et eksempel på at Einar Øgrey Brandsdal lyver»

I den forrige saken skrev jeg at Tronn Hansen var involvert i ni dager. Kort tid etter la han ut dette innlegget på Facebook.

Han skriver: «Her dere få et eksempel på at Einar Øgrey Brandsdal lyver … På sin blogg skriver hr. Brandsdal at i følge egne utsagn, så var jeg med i Sørlandsnyhetene i kun ni dager. Denne løgnen brukes flittig til å insinuere at jeg umulig kan ha så store kunnskaper om hva som foregikk.» Og videre: «Jeg inntrer som redaktør den 23. Februar, og jeg avtrer den 11. Mars, med andre ord nært sagt dobbelt så lenge som Einar påstår.»

Da må jeg forklare hvor de ni dagene kommer fra, for jeg har ikke funnet dem opp. De står på side 5 i Partilovnemndas avgjørelse, og de er hans egne:

«Ifølge epost av 30. oktober 2019 fra Tronn Hansen var han redaktør i «Sørlandsnyhetene» fra «omlag 20. Februar 2018 til 1. Mars 2018, og tredde ut etter enighet med Einar Øgrey Brandsdal om en sluttpakke».»Partilovnemndas avgjørelse 20. april 2020, side 5

Fra 20. februar til 1. mars 2018 er ni dager. Tallet er ikke mitt anslag. Det er regnet ut fra de datoene Hansen selv oppgav, skriftlig, til et offentlig organ. Tidligere brukte jeg formuleringen «et par uker». Jeg gikk over til ni dager først etter at jeg leste dette i avgjørelsen, og i saken skrev jeg uttrykkelig at «dateringen er ikke min, den er hans egen».

Og her er det pussige: den setningen ligger i hans eget innlegg. Blant skjermbildene han selv la ved som bevis, er et utsnitt av min sak, der det står at Hansen «ifølge hans egne opplysninger» var involvert i ni dager. Han har skjermdumpet nettopp den setningen som sier at dateringen er hans, og lagt den ut som bevis på at jeg lyver.

Nå oppgir han 23. februar til 11. mars. Det er selvsagt hans rett å korrigere seg. Men da er det hans egen opplysning til Partilovnemnda han korrigerer, ikke min gjengivelse av den.

Om det var ni dager eller seksten har ingen betydning for saken. Han var med i oppstartsfasen, og han hadde ikke innsyn i utviklingen av siden etterpå, da det ble publisert mellom 1 200 og 1 300 innlegg. Det er det poenget tallet skulle vise, og det står uansett.

Jeg brukte hans egne datoer. Da regnestykket ble lagt fram, endret han datoene i stedet for å endre påstanden.

Det er samme mønster som i punktet over. Til Dagens Næringsliv sa han at sponsingen var for å få flere følgere, og til Partilovnemnda at jeg sponset politiske innlegg. Til Partilovnemnda oppgav han ni dager, og offentlig i 2026 oppgir han seksten. I begge tilfeller er det den forklaringen han selv har gitt skriftlig som blir avvikt.

Hansen har også politianmeldt meg. Anmeldelsen kom inn 22. juni 2020, registrert som hensynsløs adferd, og i samme anmeldelse var også tre andre parter anmeldt. Saken er henlagt. Hansen påklaget henleggelsen, og klagen ble avslått. Jeg mener ikke det er noe kritikkverdig i å anmelde noe man mener er straffbart. Men det er en uavklart konflikt mellom dokumentarens hovedkilde og dokumentarens hovedperson, og seeren får ikke vite om den.

Meldingen fra regissøren, sett mot papirene

Den første meldingen fra regissør Dan Korneli sto i den forrige saken, og den er ikke noe nytt funn. Jeg har hatt den siden den kom, 15. januar 2024. Grunnen til at jeg tar den med igjen, er at innsynet gir den en ramme den ikke hadde da jeg publiserte den. Jeg hadde skrevet at jeg var «veldig happy med at alt er rolig nå», og at jeg var redd det «bare setter mer fyr på bålet med å stille opp». Han svarte:

«Jeg tror en uforpliktet prat ville gitt deg et positivt inntrykk av prosjektet mitt. Jeg tror jo ikke narrativet som er skapt rundt deg som person og Sørlandsnyhetene er helt rettferdig.»Dan Korneli, SMS 15. januar 2024

Jeg svarte «Ok, la oss bare ta en kaffe i det minste».

Jeg trodde ham. Og jeg mener fortsatt at det kan ha vært ærlig ment i det øyeblikket det ble skrevet. Men så leste jeg papirene.

Åtte måneder før han skrev dette til meg, i mai 2023, hadde produksjonen levert treatmentet til Cultiva. Der står det at «alle innlegg sponses tungt av Einar Brandsdal for maksimal impact», og at jeg var Cornelius Jakhellns mobber. Det var altså allerede levert til en offentlig stiftelse, som grunnlag for penger, da han skrev at han ikke trodde narrativet om meg var helt rettferdig.

Åtte måneder etter at han skrev det, den 16. september 2024, signerte han søknaden om de neste 200 000 kronene. Der beskriver han meg slik, ordrett, i sitt eget regissørnotat:

«Jeg ønsker å dramatisere hendelser av Sørlandsnyhetenes grunnlegger Einar Øgrey Brandsdal, som en skygge som hele tiden trekker i trådene.»Dan Korneli, søknad til Cultiva, signert 16. september 2024

Og videre, i samme dokument, at jeg «vil kunne symbolisere de mørke kreftene i samfunnet».

Jeg «vil kunne symbolisere de mørke kreftene i samfunnet».Dan Korneli om meg, i søknaden til Cultiva signert 16. september 2024

Det er meg han skriver om. Ikke en type, ikke en tendens, ikke et fenomen. Meg, med fullt navn, i et søknadsdokument til en stiftelse som forvalter penger fra salget av byens energiverk, altså fellesskapets midler. Dette er ikke en anmeldelse, en kronikk eller et innlegg i en debatt. Det er søknaden om finansieringen. Og der er jeg beskrevet som en skygge som hele tiden trekker i trådene, og som noe som kan symbolisere de mørke kreftene i samfunnet. Dokumentarens tittel er «Mørke skyer». Det er altså ikke uklart hvem skyggen er ment å være.

Åtte måneder tidligere skrev den samme mannen til meg at han ikke trodde narrativet som er skapt rundt meg er helt rettferdig, og at en uforpliktende prat ville gitt meg et positivt inntrykk av prosjektet hans.

Meldingen ligger midt mellom to søknadsdokumenter som sier det stikk motsatte av den. Ett før, ett etter, åtte måneder hver vei.

Jeg påstår ikke at han skrev til meg for å lure meg. Det kan hende han mente begge deler, at han syntes narrativet var urimelig og samtidig så en dramatisk figur i det. Men da er det verdt å si det høyt: hvis en regissør beskriver hovedpersonen sin som en skygge og som de mørke kreftene i samfunnet, i skriftlige dokumenter som følger søknaden om finansiering, er det vanskelig å kalle den ferdige dokumentaren en åpen undersøkelse av hva som skjedde. Da er konklusjonen skrevet før opptakene.

Kvinnen som holder liv i det

Kjersti Løken Stavrum er flere år kåret til Norges mektigste mediekvinne. Hun er styreleder i Cultiva. Hun er styreleder i Schibsted Media, konsernet som eier VG. Hun har ledet Ytringsfrihetskommisjonen. Og hun har selv, offentlig, framsatt den påstanden denne saken handler om.

I august 2020 deltok hun i en panelsamtale ved Universitetet i Oslo, i egenskap av leder for Ytringsfrihetskommisjonen. Der sa hun at jeg «bidro til å sponse disse postene».

Den 20. august 2020 klokken 15:05 sendte jeg henne en epost med emnet «Oppklaring». Den åpner slik: «Du sier at jeg har sponset poster på facebook. Det stemmer ikke.» Jeg forklarte forskjellen på følgerkampanjer og sponsede innlegg, viste til Partilovnemndas behandling, og la ved faksimile av selve annonsen. Hun svarte 21. august klokken 10:16 og igjen klokken 11:23. Hun bestred ikke ett punkt.

Så gjentar jeg tidslinjen, for den er kjernen i det jeg mener er problemet.

• August 2020. Hun får skriftlig, med dokumentasjon, forklart at påstanden om sponsede innlegg ikke er riktig. Hun bestrider ingenting.
• Oktober 2022. Hun leder styremøtet som bevilger 170 000 kroner til «Mørke skyer».
• Mai 2023. Prosjektet leverer sluttrapport til Cultiva. Blant vedleggene ligger et treatment der det står at alle innlegg ble sponset tungt av meg, og at jeg var Jakhellns mobber.
• Oktober 2024. Hun leder styremøtet som bevilger 200 000 kroner til samme prosjekt, denne gangen øremerket KI og deepfake av navngitte personer.
• 2026. Dokumentaren skal publiseres av VG, i konsernet der hun er styreleder.

Hun er den ene personen som har visst i seks år at påstanden ikke holder, og som likevel to ganger har vært med på å bevilge penger til prosjektet som bærer den videre.

Jeg presiserer to ting, og de er viktige. Ingenting viser at hun har lest treatmentet. Det ble sendt til Cultivas postmottak og håndtert av administrasjonen. Og jeg påstår ikke at hun har påvirket dokumentaren eller VGs redaksjonelle vurderinger.

Det jeg konstaterer, er at forholdet ikke er vurdert noe sted.

Og dette er ikke den første filmen

«Mørke Skyer» er den andre filmen der jeg er tema, og som Cultiva har vært med på å finansiere mens Kjersti Løken Stavrum har vært styreleder.

Den første var spillefilmen «Perleporten», som hadde premiere 1. september 2023. Filmen er en politisk satire lagt til Kristiansand, og NRK skrev 2. august 2023 at «flere har spekulert i om hovedpersonen har likhetstrekk med Blivakker-gründer Einar Øgrey Brandsdal». Jeg ønsket ikke å kommentere den gangen. Filmen presenteres selv som «basert på en sann historie».

Selskapet bak heter Beelzebub Pictures, og het tidligere One Film. Beelzebub er i Det nye testamentet navnet på «de onde ånders fyrste», og brukes i dagligtale som et navn på djevelen. Jeg legger ingen vekt på det. Det er et navn, ikke et argument, og jeg tar det med bare fordi det er et av de mer besynderlige detaljene i denne saken.

Det jeg legger vekt på, er tre andre ting.

• Cultiva har etter Argument Agders gjennomgang støttet selskapet med til sammen én million kroner, fordelt på flere tildelinger.
• Kjersti Løken Stavrum har selv en rolle i filmen.
• På spørsmål fra Argument Agder svarte hun 30. juli 2023: «Cultiva har ikke gjort noen kunstnerisk vurdering av filmens manus eller innhold.»

Den setningen er verdt å holde opp mot Cultivas egne dokumenter i «Mørke skyer»-saken, for der holder den ikke.

For det første satte styret en betingelse som handler om innhold. Pengene skulle gå til KI og deepfake-videoer, og uttrykkelig ikke til tradisjonelle filmopptak. Den betingelsen kan ikke settes uten at noen har lest hva prosjektet skulle inneholde.

For det andre bekrefter Cultiva selv, i svaret til meg 1. september 2026, at det finnes vurderinger. Stiftelsen skriver at når kvalitetskravet vurderes, innhentes «opplysninger om CV, utdanning, tidligere prosjekt og/eller arbeid, tilskudd fra andre finansieringsaktører» og relevante visningsformat, og at «konkretiseringer for disse to konkrete prosjektene er organinterne vurderingsnotater».

De notatene får jeg ikke se. De er holdt tilbake, og i motsetning til tre andre dokumenter er det ikke oppgitt hjemmel for hvert enkelt av dem. Det har jeg bedt om.

To filmer der jeg er tema. Én million til den første, 370 000 til den andre. Samme styreleder gjennom hele perioden. Og de vurderingene stiftelsen selv sier finnes, er de som ikke kommer ut.

Jeg har bedt Cultiva om innsyn i saksbehandlingen for «Perleporten» også, med saksnummer og beløp, på samme måte som for «Mørke skyer». Det som står over er hentet fra Argument Agder og NRK, ikke fra stiftelsens egne dokumenter, og jeg oppdaterer når papirene kommer.

Habilitet blir protokollført i Cultiva, når den blir tatt opp

Protokollene viser at Cultiva vurderer og protokollfører habilitet. I begge de to styremøtene der dokumentaren fikk penger, ble et annet styremedlems inhabilitet vurdert og protokollført i nettopp den saken der prosjektet ble bevilget.

Om styrelederen står det ingenting, verken i 2022 eller i 2024.

Cecilie Nissen er leder for Kristiansand Kunsthall. Hun satt som fast møtende 2. varamedlem i Cultivas styre i begge møtene der dokumentaren fikk penger, og hun har signert begge protokollene.

I 2022 ble hun «vurdert til å være inhabil under behandling av sak 49/22». I 2024 «meldte hun seg inhabil under behandling av sak 35/24», og styret vedtok at hun var inhabil. Hun deltok ikke i noen av vedtakene, og jeg retter ingen kritikk mot henne for dem.

Men grunnlaget står ikke noe sted. Protokollene sier at hun var inhabil, ikke hvorfor. Da jeg spurte Cultiva om det, var svaret at «habilitetsvurderinger kommer frem av protokollene». Det gjør de ikke. Jeg har spurt på nytt, og det spørsmålet står ubesvart.

Et styremedlem sto oppført som prosjektets egen partner

I saksfremlegget styret behandlet 16. oktober 2024 er prosjektets samarbeidspartnere oppført slik:

Morten Goodwin er styremedlem i Cultiva. Han står også oppført som samarbeidspartner i samarbeidsavtalen av 11. desember 2024. Han er altså navngitt som partner i det prosjektet hans eget styre bevilget penger til, i den saken hans eget styre behandlet, og han er navngitt der som fagpersonen på nettopp den teknologien pengene var øremerket.

Han hadde forfall i møtet og deltok ikke i vedtaket. Det skal sies tydelig og med store bokstaver, for det er det viktigste enkeltfaktumet her.

Morten Goodwin er professor ved Universitetet i Agder og en av landets mest brukte stemmer om kunstig intelligens. Han er ikke en tilfeldig navngitt partner i et prosjekt om KI. Han er fagpersonen.

Jeg tar med dette bildet fordi sitatet i bildeteksten er verdt å tenke over i denne sammenhengen. Blir et hus skjevt fordi snekkeren bruker verktøyet feil, skylder vi ikke på hammeren. Det er et godt poeng, og jeg er enig i det.

Men da er også det motsatte sant: når verktøyet brukes til å lage manipulerte bilder og stemmer av navngitte, levende mennesker, er det ikke hammeren som skal svare. Det er de som holder den. Og et av spørsmålene mine til Cultiva er nettopp hvem som vurderte hva det verktøyet skulle brukes til, i et prosjekt der stiftelsens egen fagperson på feltet sto oppført som samarbeidspartner.

Men to ting står likevel ubesvart. Det ene er om koblingen ble vurdert av administrasjonen før saken ble lagt fram for styret, for det står ingenting om det noe sted. Det andre er om samarbeidet noen gang fant sted. Cultivas administrasjon måtte nemlig 17. august 2026, nesten to år etter bevilgningen, be produsenten om «et kort avsnitt hvordan dette samarbeidet har foregått». Tilleggsrapporten som kom dagen etter nevner ikke Goodwin med ett ord. Siste rate ble utbetalt 18. august.

Jeg legger også merke til at Fædrelandsvennen står oppført som samarbeidspartner i prosjektet i samme saksfremlegg, og at Cultiva i samme styremøte, sak 37/24, bevilget 500 000 kroner til Fædrelandsvennen for prosjektet FVN-Ung.

Hva jeg ikke fikk se

Innsynet består av 56 dokumenter. De aller fleste kom komplette, og det skal Cultiva ha. Men noe er holdt tilbake, og jeg mener leseren bør vite hva, for det er der jeg ikke kan svare på egne spørsmål.

Tolv sider er svertet i sin helhet. Det gjelder to vedlegg til søknaden fra 2022: «Konsept og samarbeidspartnere» på fire sider, og «Konseptutvikling» på åtte. Hver side er ett stort svart felt. Hjemmelen som oppgis er offentleglova § 13, om drifts- eller forretningsforhold som det er av konkurransemessig betydning å hemmeligholde. Begrunnelsen som gis er at prosjektet «enda ikke er realisert».

Jeg skal si det som taler for dem først. Et filmselskap har en reell interesse i å beskytte et konsept som ikke er ferdig utviklet. Det er ikke urimelig, og jeg forlanger ikke å få se alt.

Men to ting henger ikke sammen.

Det ene er at samarbeidspartnerne er offentlige i det ene dokumentet og svertet i det andre. Listen over prosjektets samarbeidspartnere står åpent i saksfremlegget fra 2024, med navn: MIL og Morten Goodwin, Teateret AS, Kristiansand kommune, Fædrelandsvennen. Det samme temaet, samarbeidspartnere, er svertet på fire sider i 2022-vedlegget.

Det andre er at selve manuset ble utlevert. Treatmentet på sytten sider, reginotatet på fem og prosjektbeskrivelsen på fem kom komplette. Det er den kunstneriske kjernen i samme uferdige prosjekt. Hvis konseptet må skjermes fordi dokumentaren ikke er realisert, er det vanskelig å forstå at treatmentet kan gis ut mens «konseptutvikling» må sverte alle åtte sidene.

Jeg savner også en vurdering av merinnsyn. Offentleglova § 11 pålegger organet å vurdere om det bør gis innsyn likevel, selv når et unntak kan brukes. Jeg finner ingen slik vurdering, og jeg har ikke fått den oppgitt.

To dokumenter er hverken sladdet eller utlevert. Det ene er de organinterne vurderingsnotatene, som Cultiva selv sier finnes for begge prosjektene. Det andre er kontrakten med den nye KI-partneren, som brevet av 18. november 2025 uttrykkelig sier er «vedlagt som eget dokument». Ingen av dem står på listen over dokumenter som er unntatt offentlighet, og for ingen av dem er det oppgitt hjemmel.

Jeg ber om nærmere begrunnelse for de tolv svertede sidene, og jeg påklager avslaget. Blir det opprettholdt, går saken til Sivilombudet.

For ordens skyld: prosjektregnskapet og hovedboken er også delvis sladdet, og der har jeg ingen innvending. Det er detaljerte regnskapstall om et privat selskap, og de hører ikke meg til. Kontosummene står åpne, og det er nok for meg.

Hvilke regler er det dette handler om?

Jeg er ikke jurist, og jeg kommer ikke til å påstå at noen har brutt loven. Det er ikke min vurdering å gjøre. Men jeg mener det er riktig å si hvilke bestemmelser spørsmålene mine hører under, slik at de som skal vurdere dem, vet hvor de skal se.

Stiftelsesloven § 37 om inhabilitet

Cultiva er en stiftelse, og stiftelser er underlagt stiftelsesloven og Stiftelsestilsynet. Paragraf 37 har to ledd, og de treffer to helt forskjellige situasjoner.

Første ledd, ordrett: «Et styremedlem eller en daglig leder må ikke delta i behandlingen eller avgjørelsen av spørsmål som har slik særlig betydning for ham eller henne selv eller for hans eller hennes nærstående, at vedkommende må anses for å ha en fremtredende personlig eller økonomisk særinteresse i saken.»

Andre ledd, ordrett: «Et styremedlem eller en daglig leder kan heller ikke delta i saksbehandlingen eller avgjørelsen når han eller hun har stilling eller tillitsverv i en privat eller offentlig institusjon, organisasjon eller et foretak som har økonomisk eller annen fremtredende særinteresse i saken, eller når han eller hun i slik egenskap tidligere har deltatt i behandlingen av saken.»

Merk ordene «eller avgjørelsen». Bestemmelsen rammer ikke bare stemmegivningen. Den rammer også saksbehandlingen. Det er nettopp derfor spørsmålet om hva som skjedde før møtet 16. oktober 2024 har betydning, og ikke bare hvem som løftet hånden i det.

Terskelen i første ledd er høy. «Fremtredende personlig eller økonomisk særinteresse» er et strengt krav, og jeg tror ikke selv at det at en styreleder har uttalt seg offentlig om en person for seks år siden, uten videre oppfyller det. Det er heller ikke det jeg har bedt om å få vurdert. Jeg har bedt om å få vite om vurderingen i det hele tatt ble gjort, og av hvem.

Stiftelsesloven § 30 om styrets ansvar, og § 7 om tilsynet

Styret er stiftelsens øverste organ og skal sørge for at stiftelsens formål ivaretas og at utdelinger skjer i samsvar med vedtektene. Det er styrets ansvar, ikke administrasjonens. Stiftelsestilsynet fører tilsyn med at stiftelser forvaltes i samsvar med vedtektene og loven, kan kreve opplysninger fra styret, daglig leder og revisor uten hinder av taushetsplikt, og kan treffe bindende vedtak.

Det er verdt å nevne at Stiftelsestilsynet i juli 2019 ba om en egen habilitetsvurdering i Cultiva. Det var den gangen Sørlandsnyhetene skrev om habiliteten i styret.

Personvernreglene og retten til eget bilde

Dette gjelder KI-delen, ikke habiliteten. Å lage en manipulert framstilling av en navngitt, levende privatperson berører to regelsett.

Retten til eget bilde, åndsverkloven § 104, krever samtykke fra den som er avbildet for å gjengi eller vise et fotografi av personen offentlig. Unntakene gjelder blant annet avbildninger som har aktuell og allmenn interesse. Der ligger den redaksjonelle vurderingen, og den er reell. Men et KI-generert bilde av en navngitt person er noe annet enn et fotografi av en hendelse som har skjedd.

Og personvernforordningen, som samarbeidsavtalen mellom Cultiva og produksjonen selv viser til. Avtalens punkt 12 fastsetter uttrykkelig at personvern skal ivaretas etter personopplysningsloven og GDPR. Det er altså ikke et krav jeg har funnet opp. Det er et vilkår stiftelsen selv har satt i sin egen avtale, samtidig som den bevilget penger øremerket deepfake av navngitte personer.

Det er ikke min oppgave å avgjøre om noe av dette er ulovlig. Men Stiftelsestilsynet fører tilsyn med stiftelser, og Datatilsynet med personvern, og begge spørsmålene hører hjemme der hvis de ikke besvares.

Tre ganger er leveringsfristen flyttet

Første gang, 30. mars 2023. Dan Korneli ba Cultiva om utsettelse på den første tildelingen: «Det har oppstått en del uforutsette utfordringer i prosjektet som gjør at jeg ber om en liten utsettelse.» Fremdriftsplanen hadde 1. mai 2023 som leveringsdato, og han ba om 20. mai. Cultivas daglige leder svarte dagen etter: «Helt supert, takk for info om ny leveringsdato!»

Andre gang, desember 2025. Milepælsplanen i samarbeidsavtalen for den andre tildelingen satte statusrapport til august 2025. Den kom 29. desember 2025, fire måneder på overtid. Jeg finner ingen innvilget utsettelse i dokumentene, og ingen merknad om forsinkelsen. Rapporten kom på epost klokken 10:36 og ble videresendt internt for utbetaling klokken 10:39. Selve utbetalingen av rate 2 skjedde i januar 2026, etter Cultivas eget svar. Det jeg konstaterer er ikke at pengene gikk ut på tre minutter, men at rapporten var behandlet og sendt videre til utbetaling tre minutter etter at den kom inn.

Tredje gang, 3. juli 2026. Sluttrapporten skulle etter samme milepælsplan komme i september 2025. Ni måneder senere skriver Cultivas prosjektutvikler til produsent og regissør: «Jeg holder på med gjennomgang av prosjektlistene våre. Det ser ikke ut som om vi har fått sluttrapport på Mørke skyer. Det står igjen en rest på kr 40 000. Vi avtalte en rapporteringsfrist 30. september 2025 … Hvis dere trenger litt mer tid, så kan vi sette en ny frist for sluttrapport.»

Produsenten svarte 17 minutter senere: «Det ble jo et produsentbytte her, så beklager forsinkelse. Nå venter vi bare på en treg revisor, eller er alt klart.» Cultiva svarte: «Da hører jeg fra dere igjen i august.» Sluttrapporten kom 17. august 2026, og siste rate ble utbetalt dagen etter.

Det er altså tredje gang prosjektets leveringsfrist er flyttet, og den siste gangen ble den flyttet fordi Cultiva selv oppdaget at rapporten manglet, ikke fordi noen ba om utsettelse.

Kontrollen

To ting til fra dokumentene, uten kommentar fra meg.

• Avtalens vilkår sier at midlene må være utbetalt i sin helhet i løpet av ett år fra bevilgningen, ellers faller gjenstående beløp bort. Bevilgningen ble gjort 16. oktober 2024. Siste rate ble utbetalt 18. august 2026, tjueto måneder senere.
• Prosjektregnskapet fører Cultiva-andelen på postene regihonorar og kamerautstyr 50 000, administrasjon produsent 75 000, manusforfatter 64 000, teknisk og grafisk etterarbeid 40 000, lyddesign 25 000 og revisjon 6 000. Betingelsen sa at pengene ikke skulle gå til tradisjonelle filmopptak. Den nye KI-partneren har ingen egen kostnadslinje i regnskapet.

Jeg har sendt Cultiva tjue spørsmål om dette, med frist 9. september. Jeg legger svaret ut når det kommer.

Aksjonsgruppen

Til slutt det som overrasket meg mest. I 2019 ble det opprettet en lukket og skjult Facebook-gruppe i Kristiansand. Jeg har fått tilgang til dokumentasjon fra gruppen, og jeg har gjennomgått den i sin helhet.

Facebooks egen informasjonsside for gruppen sier ordrett:

«Aksjonsgruppe mot netthets og trakassering i Kristiansand. Opprettet 8. oktober 2019, etter avstemning i fysisk møte samme dag.»
«Privat: Bare medlemmer kan se hvem som er i gruppen, og hva de publiserer.»
«Skjult: Bare medlemmer kan finne denne gruppen.»

25 medlemmer. Tre administratorer: Cornelius Jakhelln, Steffan Strandberg og Jo R. Abusland.

Jeg vil være tydelig på at gruppen selv oppgir at formålet var å motarbeide netthets og trakassering, og at det er en legitim sak å organisere seg om. Jeg mener heller ikke at det er kritikkverdig å skrive kronikker eller kontakte en redaktør. Det jeg reagerer på er noe annet.

Manifestet som ble et opprop

Det viktigste jeg kan si om denne gruppen, kan jeg si uten å bruke ett skjermbilde fra den. For gruppen laget en tekst, og den ble publisert med navn.

Den 19. november 2019, dagen etter et fysisk møte, la Cornelius Jakhelln ut et utkast i gruppen. «Kjære venner, takk for et godt møte i går! Her er mitt utkast til et lite manifest», skrev han. Arbeidstittelen var «HVEM STJAL KRISTIANSANDS OMDØMME UNDER NESEN PÅ OSS?». Utkastet fikk 49 kommentarer.

Teksten ble bearbeidet. Utkastet begynte med «Et ran har funnet sted», og inneholdt setningen «Kristiansand er blitt voldtatt». Melissa Lesamana skrev at hun ikke syntes ordet voldtekt skulle være med, og Cecilie Nissen var enig. Linda Voreland skrev at «noe av styrken i manifestet er at ingen navn er nevnt. Det treffer alle». Begge innvendingene ble tatt hensyn til.

Den 20. desember 2019 ble den publiserte versjonen lagt ut på underskrift.no under tittelen «Opprop mot netthets og trakassering i Kristiansand», opprettet av Cornelius Jakhelln. Den har 596 underskrifter. Åpningen lyder nå: «Et overfall fant sted i høst, Kristiansands integritet ble tråkket ned i søla for nesen på byens beboere. Vi inviterer herved de samme beboerne til å delta i oppropet vårt mot netthets og trakassering.» Og videre: «Vi maner til motstand mot netthets og trakassering, og kommer til å konfrontere enhver videre løgn.»

Jeg har ingen innvending mot innholdet. Jeg er enig i at netthets er et problem, og jeg har selv skrevet at kommentarfeltene på Sørlandsnyhetene var noe jeg i ettertid ikke er stolt av.

Grunnen til at oppropet hører med, er at 21 navn står oppført i selve teksten:

Jo R. Abusland, Frank Widar Brevik, Aud Kristine Fjeldstad, Eirik Furuseth, Tronn Hansen, Cornelius Jakhelln, Andreas Jakobsen, Solveig Toreid Knutsen, Melissa Lesemana, Cecilie Nissen, Steinar J. Olsen, Kristin Søndersrød Ose, Judit Premak, Martin Rafoss, Bjørg Irene Samuelsen, Jaya Helena Seljestad, Steffan Strandberg, Mira Svartnes Thorsen, Jan Kenneth Transeth, Linda Voreland og Even Øygarden.

Disse navnene er offentlige. De står på underskrift.no, satt der av dem selv, og hvem som helst kan slå det opp. Det er derfor jeg gjengir dem, og det er også derfor jeg ikke navngir de av gruppens medlemmer som ikke står på oppropet.

Og der, blant de 21, står Tronn Hansen.Dokumentarens hovedkilde

Det er den samme Tronn Hansen som Jakhelln skrev om i gruppen: «Synd at han ikke er med her, men han kommer på møte hvis han kan.» Han var altså ikke medlem av Facebook-gruppen. Men han satte navnet sitt på gruppens publiserte tekst, sammen med grunnleggeren, to av administratorene og to andre av dokumentarens kilder.

Det er lovlig, det er åpent, og det er en helt legitim ting å gjøre. Men det er ikke uvesentlig når den samme mannen senere opptrer som dokumentarens uavhengige hovedkilde til hva Sørlandsnyhetene var.

Hvem av dokumentarens kilder som var med

Blant kildene som er intervjuet i dokumentaren, er flere knyttet til gruppen.

• Cornelius Jakhelln, kilde i dokumentaren, opprettet gruppen og var administrator.
• Melissa Lesamana, kilde i dokumentaren, var medlem og blant de mest aktive.
• Tronn Hansen, dokumentarens hovedkilde, var ikke medlem av Facebook-gruppen, men deltok på gruppens fysiske møter. Jakhelln skriver i gruppen: «Jeg har vært i kontakt med Tronn, og han synes ikke at dette er greit, tvertimot, det er veldig u-greit. Synd at han ikke er med her, men han kommer på møte hvis han kan.»
• Steffan Strandberg var administrator i gruppen. Han opptrer ikke i dokumentaren, men han er kreditert på dramaturgi og det kreative i Cultiva-søknaden av 16. september 2024: «Vi samarbeider også med både Kristian Landmark og Steffan Strandberg på dramaturgi/det kreative.»
• Steinar J. Olsen, som er intervjuet i dokumentaren og har flere sekvenser der, var medlem.

7. november 2019

Dette er det jeg mener er det viktigste dokumentet. Melissa Lesamana skrev i gruppen:

«Hei dere. Jeg har lyst til å ha et nytt møte, og der diskutere mulighetene for å søke Fritt ord og andre om å lage en gravedokumentar om Sørlandsnyhetene.»Melissa Lesamana, i den skjulte gruppen, 7. november 2019

Cornelius Jakhelln, administrator, svarte: «Det var også min tanke i dag. Godt initiativ, Melissa. Hvordan ser det ut neste tirsdag, 12. november? F.eks. kl. 18?»

Steffan Strandberg, administrator, svarte: «Å søke fritt ord er relevant og problemstillingen passer til deres kriterier, men usikker på om dokumentar er riktig format … Eventuelt kunne man hendvendt seg til NRK Brennpunkt men jeg antar de allerede har gjort en vurdering.»

Lesamana svarte: «ja, har gjort det. Fritt ord sier dokumentar er det letteste å få midler til. NRK bør være visningskanal. Vi kan snakke mer om det i møtet.»

«Mørke Skyer» er finansiert av Fritt Ord. Dan Korneli skrev til meg i januar 2024 at dokumentaren «blir mest sannsynlig realisert. Sendt på NRK, Tv2 eller til strømmetjenester i starten av 2025».

Her må jeg være helt presis. Jeg har ingen dokumentasjon på at initiativet fra 7. november ble «Mørke Skyer», og ordene «Landmark» og «Korneli» forekommer ikke i det materialet jeg har sett. Regissøren og produsenten er ikke knyttet til gruppen der.

Det jeg konstaterer, er at idéen om en Fritt Ord-finansiert dokumentar om Sørlandsnyhetene, med NRK som visningskanal, ble drøftet av to personer som i dag er kilder i dokumentaren og én som er kreditert på dokumentarens dramaturgi, inne i en skjult gruppe rettet mot Sørlandsnyhetene.

Aksjonen

Den 20. november 2019 skrev Cecilie Nissen i gruppen: «Nå er vi flere som har kommentert under saken til Severinsen som Steinar delte her før i dag … Kanskje flere som har lyst til å legge inn noen saklige kommentarer?»

Senere i samme tråd:

«Da har også Ole Tellefsen kommentert. Hvis alle nå trykker Like på alle våre innlegg, så har vi en fin liten aksjon.»Cecilie Nissen, 20. november 2019

Administrator Jakhelln svarte: «Det er gjort.» Steinar J. Olsen skrev i samme tråd: «Aksjon virker, Cornelius.» Nissen la til: «Hvis alle orker å skrive og holder ut en stund, så tror jeg dette kan virke i lengden.»

Cecilie Nissen er leder for Kristiansand Kunsthall. Og hun er den ene personen i denne saken som står på begge sider av bordet.

I 2019 var hun medlem av Aksjonsgruppen, og hun var blant de mest aktive der. Det er hun som skrev «Da har også Ole Tellefsen kommentert. Hvis alle nå trykker Like på alle våre innlegg, så har vi en fin liten aksjon.» Hun kommenterte i manifesttråden. Hun co-signerte kronikken i Fædrelandsvennen 4. desember 2019. Og hun står blant de 21 navnene på oppropet.

Det var i denne gruppen idéen om en dokumentar om Sørlandsnyhetene ble luftet, 7. november 2019. Innlegget er merket «Sett av 22», altså av 22 av gruppens 25 medlemmer.

Her skal jeg være tydelig på hva jeg vet og hva jeg antar. Jeg kan ikke dokumentere at Cecilie Nissen så eller reagerte på nettopp det innlegget. Hun er ikke navngitt blant dem som reagerte, og hun kommenterte det ikke. Men hun var medlem av gruppen der det ble drøftet, hun var aktiv i flere av trådene i samme periode, og 22 av 25 medlemmer åpnet innlegget. Jeg mener det er rimelig å anta at hun kjente til initiativet. Det er en antakelse, ikke et faktum, og jeg presiserer det.

Og så til den andre siden av bordet. Hun satt som fast møtende 2. varamedlem i Cultivas styre, og hun var til stede i begge møtene der dokumentaren fikk penger. Protokollene viser det, og hun har signert dem begge.

I 2022 ble hun «vurdert til å være inhabil under behandling av sak 49/22». I 2024 «meldte hun seg inhabil under behandling av sak 35/24», og styrets vedtak lyder: «Cecilie Nissen erklæres inhabil i sak 35/24 og habil i sak 44/24.» Hun deltok ikke i noen av de to vedtakene.

Det siste er viktig, og det skal sies klart: hun stemte ikke, og hun meldte seg selv ut av behandlingen i 2024. Det er slik en habilitetsregel er ment å virke.

Men vi vet ikke hvorfor. Protokollene sier at hun var inhabil, ikke hva grunnlaget var. Det kan ha vært Kunsthallens egne søknader i de samme møtene, det kan ha vært noe annet. Jeg har spurt Cultiva om grunnlaget, og svaret jeg fikk var at «habilitetsvurderinger kommer frem av protokollene». Det gjør de ikke. Spørsmålet står ubesvart.

Cultiva forvalter pengene fra salget av byens energiverk. Det er fellesskapets midler. Og et medlem av det styret hadde tre år tidligere organisert seg for å ta meg.

Jeg hevder ikke at hun har påvirket bevilgningene. Hun var inhabil, og hun stemte ikke. Jeg hevder ikke at det er ulovlig å ha engasjert seg i en offentlig debatt før man kommer inn i et stiftelsesstyre. Det er det ikke.

Men jeg mener det er verdt å opplyse om, og jeg mener det er problematisk. Ikke fordi hun gjorde noe ulovlig, men fordi tilliten til en stiftelse som deler ut fellesskapets penger hviler på at de som sitter der ikke har en egen sak i det de behandler. Og her er grunnlaget for inhabiliteten hennes ikke oppgitt noe sted.

Presset mot Fædrelandsvennen

Den 19. november 2019 la administrator Steffan Strandberg ut i gruppen: «Sendt til redaktør E. Ljøstad i fvn idag», med foto av sin egen epost. Hele den videre utvekslingen med sjefredaktør Eivind Ljøstad ble også lagt ut, som fotografi av skjermen hans.

Utvekslingen har tre ledd. Først svarer Ljøstad om en kommentar avisen hadde fjernet: «Den skulle ikke kommet gjennom modereringen vår. Det var en glipp. Den ble fjernet så raskt vi ble oppmerksomme på den.»

Så svarer Strandberg, ordrett: «Det forstår jeg. Det jeg kritiserer er at dere ikke i etterkant konfronterer han. Stiller han til ansvar. Istedet velger dere å late som ingenting. […] Som mediehus er det deres samfunnsansvar å stille personer som driver hets til ansvar. Spesielt når det kommer fra folkevalgte politikere og benyttes som hersketeknikk i det offentlige rom. […] Dere må fylle deres redaktør ansvar i den regionale debatt. Hvis ikke fylles den av andre. Denne saken er isolert sett liten, men peker fremover og er en viktig brikke i noe så grunnleggende som pressens ansvar overfor demokratiet. Vennligst ikke bagatellisere det.»

Tre timer senere kommer sjefredaktørens svar, og det er ett eneste avsnitt:

«Jeg blir alltid fascinert av de som med skråsikkerhet kan uttale seg om hva andre har gjort eller ikke gjort.»Eivind Ljøstad, sjefredaktør i Fædrelandsvennen, 19. november 2019 kl. 20:46

Jeg vil være tydelig på hva jeg mener med dette, og hva jeg ikke mener.

Jeg retter ingen kritikk mot Eivind Ljøstad. Tvert imot. En sjefredaktør får slike henvendelser hver uke, og han gjorde jobben sin: han avviste den. Svaret hans er en av de mest treffende setningene som er skrevet om hele denne saken, og den kom fra den avisen som dekket den tettest.

Poenget handler om Steffan Strandberg. Denne utvekslingen viser hva han gjorde i denne saken i november 2019: han drev aktiv påvirkning mot lokalavisen for å få redaksjonen til å gå etter Sørlandsnyhetene og navngitte personer. Det er hans rett, og det er en helt lovlig ting å gjøre.

Men fem år senere er den samme mannen kreditert på dokumentarens dramaturgi. Det er koblingen jeg mener hører med.

Dramaturgi er ikke en teknisk detalj. Det er ordet for hvordan en historie bygges opp, hva som kommer først og sist, hva som får vekt og hva som utelates. Når en av dem som var part i konflikten er med på å forme fortellingen om den, er det en opplysning seeren bør ha.

Kronikken

En felles kronikk ble drøftet i gruppen. Melissa Lesamana, 31. oktober 2019: «Hvis vi alle skriver under på en kronikk, så står vi relativt sterkt. Skal du og jeg begynne å kladde Cornelius Jakhelln, så kan vi ta samtalen videre i privat chat?» Et annet medlem: «Jeg signerer gjerne på en felles kronikk.»

Fem uker senere, 4. desember 2019, sto kronikken «Tre spørsmål til Øgrey Brandsdal» i Fædrelandsvennen, signert Halvard Aglen, Cornelius Jakhelln, Cecilie Nissen og Steffan Strandberg. Tre av de fire signaturene kommer fra gruppen: grunnleggeren, en administrator og et medlem. Halvard Aglen er også en av kildene som er intervjuet i dokumentaren.

I kronikken står denne setningen:

«Vi som skriver dette, mener åpenhet er bra. Det er derfor vi underskriver med fullt navn og ikke gjemmer oss bak anonymitetens behagelige slør.»Fædrelandsvennen, 4. desember 2019

Den ble skrevet av tre personer som på samme tid satt i en gruppe der det sto: «Skjult: Bare medlemmer kan finne denne gruppen.»

De har full rett til å skrive en kronikk. Poenget mitt er at den framstår som fire uavhengige enkeltpersoner.

Hva som ble sagt om meg

Administrator Cornelius Jakhelln skrev dette 31. oktober 2019. Jeg gjengir det i sin helhet, for det er ingen setninger her som mykner det:

«Ja, hvis du orker, gjør det! En by med et stort potensiale er i ferd med å gå i hundene. Enhver demokratisk handling som utgjør en forskjell, er til det bedre, slik jeg ser det, her og nå. Vil vi bo i en by hvor en kinavare- og sminkegrossist fikset valget ved å sende sms til alle leire, etter å ha sponset tidenes verste, anonyme hetsnettsted? Mitt svar er: NEI. DET VIL JEG IKKE. Å skrive med majuskler er vulgært; men, det målbærer mitt raseri over tilstanden i min fødeby. At dere finner dere i det? At vi finner oss i det? Nei takk. Måtte hele valgprosessen saumfares, de anonyme svin stilles til rette, offentlig og med navn over det hele, og måtte det komme til nyvalg. Jeg er bare en sint poet og musikant, men, hvis det kommer noen lovkyndige til, er jeg med, hele veien hjem.»

«Måtte hele valgprosessen saumfares […] og måtte det komme til nyvalg.»Cornelius Jakhelln, 31. oktober 2019

Skrevet et halvt år før Partilovnemnda henla saken enstemmig.

Men det er en annen del av den setningen jeg vil stoppe ved, for den sier noe om hvor lite som skal til før en påstand blir sagt som et faktum.

«Fikset valget». Det er det som står. At jeg fikset et kommunevalg ved å sende sms til alle leirer.

Jeg vet ikke hvordan man skulle dokumentert noe slikt, og jeg vet ikke hvordan det skulle vært mulig å gjøre. Et valg avgjøres av at folk går inn i et avlukke alene og krysser av på en seddel. Jeg har ingen makt til å tvinge et menneske til å stemme på noe annet enn det de selv vil, og jeg har aldri hatt det. Ingen har det. Det er hele poenget med hemmelige valg.

Å påstå at en privatperson «fikset» et kommunevalg er en påstand om valgfusk. Den er aldri dokumentert, aldri fremsatt noe sted den kunne blitt prøvd, og aldri trukket tilbake.

Og legg merke til hva som følger i samme innlegg: at «hele valgprosessen» burde «saumfares» og at det burde «komme til nyvalg». Det er å kreve at et demokratisk valg gjøres om, på grunnlag av en påstand om at én mann fikset det. Slikt kan man mene. Men da bør man kunne vise hva man bygger det på, og det er nettopp det som mangler.

Partilovnemnda skrev det motsatte, et halvt år senere: at engasjement for eller mot bestemte saker, institusjoner eller personer «kan ikke i seg selv regnes som støtte til partier med et program med tilsvarende innhold», og at nemnda ikke hadde grunnlag for å avvise min versjon av historien. Det er så nær et svar som denne påstanden noen gang har fått.

Og så er det ironien

Jeg blir sammenlignet med Donald Trump i dette materialet. To steder.

I manifestutkastet skriver Jakhelln at «Donald Trump og hans disipler har omsider ankommet med brask og bram, noen av dem sitter nå i bystyret». Og i treatmentet som ble levert Cultiva, står «Skolegårdbølla Brandsdal» to linjer fra «verdens største skolegårdbølle, Donald John Trump».

Men se på hva Trump faktisk er kjent for å ha gjort. Han hevdet at et valg var fikset, at det var stjålet fra ham, og han krevde at resultatet ble gjort om.

Jeg har aldri hevdet at noe valg var fikset. Jeg har aldri krevd at et valg gjøres om. Jeg tapte kampen om siloen, og jeg har aldri bedt om omvalg av noe slag.

Det var Cornelius Jakhelln som skrev at valget var fikset, og som krevde at hele valgprosessen skulle saumfares og at det måtte «komme til nyvalg».

Og han skrev det 31. oktober 2019. Donald Trump begynte å hevde at valget var stjålet fra ham i november 2020, over ett år senere. Jakhelln var altså først. Det er ikke en etterligning av Trump, det er en original.

Jeg skal ikke bruke dette til å kalle noen for noe. Jeg vet hvordan det er å bli sammenlignet med en person man ikke er, av folk som ikke kjenner en, og jeg har ingen interesse av å gjøre det tilbake. Cornelius Jakhelln er ikke Donald Trump, og jeg er ikke Donald Trump.

Jeg peker bare på at av de to av oss, er det bare én som har påstått at et valg var fikset og krevd at det ble gjort om. Og det var ikke meg.

Den 6. november 2019 la Cecilie Nissen ut en lenke til en Facebook-side med kommentaren at den var «Likt av EØB», altså av meg. I tråden under spurte hun: «Og spørsmål 2: Er det EØB som skriver for ham?» Et annet medlem svarte: «Når skrivefeilene er fraværende? Jeg vil tro det.»

Og så skrev administrator Cornelius Jakhelln dette, i samme tråd:

«jeg lurer på hva EØB har lovet stakkars Tommy Sharif! Hvorfor skal en straffedømt dekkforhandler fra Østlandet gidde å gjøre drittjobben i en landsdel som er ham fremmed?»Cornelius Jakhelln, i den lukkede gruppen, 6. november 2019

Dette er den samme påstanden Tronn Hansen framsatte offentlig i august i år, sju år senere. Grunnlaget som oppgis i gruppen er fravær av skrivefeil. Ingen annen dokumentasjon finnes i tråden. Jeg har tilbudt VG fullmakt til innsyn i Facebooks påloggings- og aktivitetshistorikk for mine kontoer. Tilbudet står.

Et medlem la 15. oktober 2019 ut sitt eget bidrag i gruppen, en satirisk tekst der byens navngitte personer er gitt vridde navn, med kommentaren «Mest moro, men litt kniv». Lenken gikk til nettstedet BliRakker.no, «Historien om rikmannssønnen Steinar Ugrei Brakvalg». Tittelen spiller på Blivakker, og hovedpersonen er en gjennomsiktig versjon av meg.

Teksten ble til en roman, og den er offentlig utgitt under tittelen «Bli rakker», med forfatternavnet Amund Hetz. Fædrelandsvennen intervjuet forfatteren om den. Det er derfor jeg kan omtale den her: boken og intervjuet er publisert, og har ingenting å gjøre med hva noen har skrevet i en lukket gruppe.

«Sydende nyheter» og «Kristianby». Det er ikke vanskelig å se hva det er en omskrivning av. Jeg har ingen innvending mot at noen skriver en satirisk roman, og jeg har ikke lest den. En roman er et kunstverk, og forfatteren står fritt. Det jeg merker meg er tidspunktet: den ble skrevet på drøyt to måneder høsten 2019, i den samme perioden, av en som satt i den samme gruppen.

Hva jeg ikke hevder

Hva jeg ber om

Av VG ber jeg om fem ting. At påstanden om at jeg var Cornelius Jakhellns mobber ikke framstilles som et faktum, når kilden selv har sagt at han følte at jeg sto i bakgrunnen, at det ikke er dokumentert, og at han forstår at jeg ikke husker det. At det bekreftes om dokumentaren inneholder KI-generert bilde eller lyd knyttet til navngitte personer, og at det i så fall merkes for seeren. At påstanden om sponsing av innlegg rettes. At påstanden om at jeg skriver i Tommy Sharifs navn dokumenteres eller tas ut. Og at seeren får vite hvor kildene sto.

Av Cultiva ber jeg om svar på tjue spørsmål om habilitet, kontroll og hva stiftelsen faktisk kontrollerte. Fristen er 9. september.

Jeg ber ikke om at noen kilde tas ut av dokumentaren. Jeg ber ikke om at dokumentaren stoppes. Jeg har hele veien sagt at jeg tåler kritikk, og at Sørlandsnyhetene hadde kommentarfelt jeg i ettertid ikke er stolt av. Det jeg ber om er at det som fremstilles som fakta, er fakta.

Og hvis alt dette skal koke ned til én ting, er det denne.

Treatmentet som fulgte søknaden til Cultiva sier: «Alle innlegg sponses tungt av Einar Brandsdal for maksimal impact.» Dokumentaren sier at det ble brukt mellom 300 000 og 500 000 kroner på det.

Det som står i Partilovnemndas avgjørelse, fra vår egen finansdirektør, er dette: «sponsing av et par innlegg» i Tronn Hansens egen redaktørperiode, og «etter dette var støtten fra Einar/BI støtte for å få følgere, IKKE sponsing av innlegg».

Alle innlegg, eller et par innlegg. Det er hele forskjellen mellom det som er sagt om meg, og det som er dokumentert.

Alt dette går gjennom én person

Jeg har brukt mye plass på regissøren, på produsenten, på hovedkilden og på en lukket gruppe fra 2019. Men hvis du bare skal huske én ting fra denne saken, er det ikke noen av dem.

En påstand dør ut av seg selv hvis ingen betaler for å holde den i live. Denne har levd i seks år. Og pengene har gått gjennom samme person hver gang.

• August 2020. Kjersti Løken Stavrum sier offentlig, som leder av Ytringsfrihetskommisjonen, at jeg «bidro til å sponse disse postene».
• 20. august 2020. Jeg sender henne dokumentasjonen, med annonsen vedlagt og med henvisning til Partilovnemnda. Hun svarer to ganger dagen etter og bestrider ikke ett punkt.
• 18. oktober 2022. Hun leder styremøtet i Cultiva som bevilger 170 000 kroner til prosjektet.
• Mai 2023. Treatmentet med «alle innlegg sponses tungt» og «mobberen var Einar Brandsdal» leveres til Cultiva.
• 16. oktober 2024. Hun leder styremøtet som bevilger 200 000 kroner til samme prosjekt, denne gangen øremerket KI og deepfake av navngitte personer.
• 4. februar 2026. Jeg sender VG mine presseetiske innvendinger og setter henne i kopi. Seksten minutter senere videresender hun brevet til daglig leder i Cultiva.
• 2026. Dokumentaren skal publiseres av VG, i konsernet der hun er styreleder.

Legg til at Cultiva under hennes ledelse også har støttet selskapet bak spillefilmen «Perleporten» med til sammen én million kroner, en film der jeg er tema og der hun selv har en rolle. Og at det ikke finnes én protokollført habilitetsvurdering av henne i noen av disse sakene.

Merk forklaringen i den siste bildeteksten, for den er hennes egen: hun fikk ikke vite så mye om hva «Perleporten» skulle handle om.

Det kan godt være riktig. Men det er nettopp derfor spørsmålet melder seg igjen, og denne gangen om et prosjekt der pengene var øremerket manipulerte bilder og stemmer av navngitte, levende mennesker: hvis stiftelsen ikke får vite hva den finansierer, hvem er det som skal vite det?

Hun er kåret til Norges mektigste mediekvinne. Hun er styreleder i stiftelsen som finansierte. Hun er styreleder i konsernet som skal publisere. Hun har ledet Ytringsfrihetskommisjonen. Og hun har visst siden 2020 at påstanden ikke holder.

Jeg gjentar det jeg har sagt gjennom hele saken, for det skal stå også her: jeg påstår ikke at hun har laget dokumentaren, at hun har lest treatmentet, eller at hun har påvirket VGs redaksjonelle vurderinger. Jeg har ingen dokumentasjon på noe av det, og jeg tror det ikke.

Men det er her jeg mener søkelyset hører. Ikke på en poet som skrev noe rasende i en lukket gruppe i 2019. Ikke på en regissør som ville lage en film. Men på den som satt med hånden på pengesekken, som var forklart hva som var galt, og som likevel to ganger var med på å bevilge fellesskapets midler til et prosjekt som bar påstanden videre.

Cultiva forvalter pengene fra salget av Kristiansands energiverk. Det er byens penger. Ikke hennes, ikke mine.

En dokumentar blir laget av dem som lager den. Men den blir mulig av dem som betaler for den.

Det er det spørsmålet jeg mener står igjen, og som jeg har stilt Cultiva skriftlig: ble habiliteten til styrelederen vurdert i disse sakene, av hvem, og med hvilken konklusjon? Svarfristen er 9. september. Jeg legger svaret ut når det kommer, uansett hva det inneholder.