The way that I want you to die – Einar Øgrey Brandsdal

Kunst og symboler · Arteriet, juni 2020

Hakekors, galger og Einar. 36 kunstverk, et omvendt pentagram, ordet KILL sprayet i rosa, og et lerret med tittelen «Einars empati», som bare er knivstikk.

På ett lerret sto det «The way that I want you to die». På et annet «Drown yourself». Et tredje drømte om «mercy killings». Alle var rettet mot meg og familien min. Dette er historien om hva det kan koste å mene noe i en by som Kristiansand.

Hvem er Cornelius Jakhelln?

Cornelius Jakhelln er født i 1977 og vokste opp i Vågsbygd i Kristiansand, som meg. Han er forfatter, lyriker og musiker, og har sunget i black metal-bandene Solefald og Sturmgeist. «Sturmgeist», stormånden, er også navnet han bruker når han lager kunst. Han bodde mange år i Berlin og flyttet hjem til Kristiansand tidlig i 2018. Han het Brastad, farens etternavn, til han var i midten av 20-årene. Da tok han mormorens opprinnelige etternavn, Jakhelln.

Sturmgeist-tekstene handler om germansk mytologi, krig og vold. En av låtene, «Krieg London», begynner slik, ifølge lyrikeren Tone Avenstroup, som fant teksten på hjemmesiden hans i 2007: «Kill the weak hail the strong». Den fortsetter med «Purge the poor greet the King» og «Hang the robbers from my Tower». Det er en rollelåt, fortalt av London som en sadistisk hersker under storbrannen i 1666. Men tankegangen er den samme som på veggene i Arteriet mange år senere: De svake skal renses bort, og straffen er galgen.

Navnet Sturmgeist har også en mørk historie. Skoleskytteren i Jokela i Finland, som drepte åtte mennesker i 2007, kalte seg «Sturmgeist89» på nettet og var fan av bandet. Cornelius tok tydelig avstand dagen etter, og sa: «It is people that kill people. Not music.» Etter terroren 22. juli 2011 skrev han i Morgenbladet om sitt eget sinne som ung: «Jeg følte meg forbigått, oversett og krenket. Raseriet var totalt.» Til Fædrelandsvennen sa han at det var viktig å «føle på sitt eget hat». Raseriet er et tema han selv har skrevet om i mange år.

Høsten 2019, rett etter valget i Kristiansand, startet han den lukkede Facebook-gruppen Aksjonsgruppen. Der skrev han om meg 31. oktober 2019, gjengitt av Argument Agder: «Vil vi bo i en by hvor en kinavare og sminkegrossist fikset valget … etter å ha sponset tidenes verste, anonyme hetsnettsted». Og: «Måtte hele valgprosessen saumfares, de anonyme svin stilles til rette … måtte det komme til nyvalg.» Om ordfører Jan Oddvar Skisland skrev han samme dag: «jeg er etter hvert i tvil om han er lovlig valgt.»

Sommeren 2020 hadde han sin første utstilling som billedkunstner. I 2023 sto han på Høyres liste ved kommunevalget.

Hvordan det begynte

I april 2013 sto Cornelius og jeg i skolegården på Fiskå skole, for første gang på 20 år. Vi hadde gått på den samme skolen. Han hadde skrevet i kommentarfeltet på fvn.no at det var «godt å se at man kan bli et bedre menneske med tiden». Jeg forsto at det lå noe bak, og tok kontakt. Fædrelandsvennen var med og skrev saken «Tok mobbeoppgjør etter 20 år».

Einar Øgrey Brandsdal og Cornelius Jakhelln på Fiskå skole i 2013, da Fædrelandsvennen laget saken «Tok mobbeoppgjør etter 20 år». Faksimile, foto: Fædrelandsvennen.

Vi fortalte om den samme skolen. Den var vill. «Det var et beinhardt miljø her», sa Cornelius. «Jeg er sikker på at vår skole var den mest brutale ungdomsskolen i byen», sa jeg. Det var slåssing, vold og mobbing, og «det var ingen lærere i friminuttene, ingen passet på».

Cornelius var en av dem som fikk gjennomgå. Det samme gjorde jeg. Ingen av oss sa at det var jeg som mobbet ham. Han sa hva han følte om meg:

«Jeg følte at du var en av de som sto i bakgrunnen, som kanskje dro i tråder, og som oppmuntret mer enn at du var en av dem som gjorde det.»

Legg merke til ordet «kanskje». Han sa også at han selv «slett ikke» var et englebarn:

«Ja, jeg hadde også anmerkninger for å ha plaget andre elever som var svakere enn meg.»

Legg merke til ordet «anmerkninger», i flertall. Han sa også at det var «et helt miljø på skolen», at «det er mange andre som også kunne ha sittet med deg nå», og at «dette er jo ikke dokumentert». Jeg fikk aldri en anmerkning for å plage noen.

Jeg ga ham det han trengte den dagen: at noen fra den tiden sa høyt at det han opplevde var ekte, og at skolen var et elendig sted. Det er derfor det som kom sju år senere, er så vanskelig å forstå.

Vi gikk bare på samme skole i ett år, og det året hadde vi ulike skolegårder.

Sju år senere

I juni 2020 åpnet Cornelius utstillingen «Angel of Death» på Galleri Arteriet på Lumber. Den handlet ikke om «et helt miljø» eller om «mange andre». Den handlet om meg. I teksten galleriet delte ut, skrev han at jeg var «one of Sturmgeist bullies», en av mobberne hans, og at det var nok nå: «enough’s enough».

I 2013 var jeg en han «kanskje» opplevde sto i bakgrunnen. Han sa selv at «dette er jo ikke dokumentert». Og i samtalen med meg den dagen navnga han dem som faktisk mobbet ham. Det var mange navn.

Ikke ett av de navnene står på et eneste bilde på utstillingen, og ikke i en eneste tittel. Sju år senere var det i stedet jeg og familien min som hang på veggene, og Nils Nilsen på ett av lerretene. Det han var usikker på i 2013, var blitt en fasit.

Jeg forstår godt at han var usikker på meg. Vi delte ikke skolegård. Klassen min holdt til på Vågsbygd samfunnshus. Mobberne hans gikk i parallellklassen min, men hadde skolegården sin på Fiskå, sammen med ham. Det er nok derfor han husket dem så godt. Han opplevde meg som kald, og det må han få lov til. Men jeg mobbet ham ikke. Og han sier heller ikke i intervjuet at jeg mobbet ham.

Derfor er det for meg helt uforståelig at han, sju år etter at han ga meg alle de navnene, plutselig mente at det var meg. Kanskje er det det man kaller selektiv hukommelse. Det store som skjedde mellom 2013 og 2020, skjedde i hvert fall ikke på Fiskå. Det var Kunstsiloen, valget og Sørlandsnyhetene.

Plakaten for utstillingen, med maleriet «Auschwitz-Birkenau» fra 2013. Faksimile fra Andresens blogg.

Jeg hadde vært med i den offentlige debatten om Kunstsiloen og valget i 2019. Jeg hadde en del meninger. Jeg skrev 54 saker på Sørlandsnyhetene, som var mine meninger, og mange innlegg i Fædrelandsvennen. Men jeg hadde aldri trodd at prisen for å mene noe skulle være at en mann som senere stilte til valg for Høyre, malte hvordan han ville at jeg skulle dø, og hengte det opp i et galleri med kulturstøtte, til applaus fra kjente personer i byen.

Stormberg-gründer Steinar J. Olsen skrev innlegget «Arkivet skyter feil mann» i Fædrelandsvennen 9. juni 2020, til forsvar for Cornelius og utstillingen. SV-politiker Melissa Lesamana holdt åpningstalen, og skrev på Facebook: «Jeg har ikke ord til å beskrive hvor mange inntrykk jeg har.» Finansgründer Eirik Furuseth skrev at «alle som kan bør få med seg utstillingen». Høyre-politiker Monika Furuseth Dypeng, som er gift med Eirik Furuseth og er daglig leder i rekrutteringsselskapet Hermes Executive Search, skrev «Gratulerer! Kanonbra!!» i gjesteboken. Tidligere statssekretær Mette Gundersen skrev også rosende i gjesteboken, ifølge Argument Agder. Cecilie Nissen, daglig leder i Kristiansand Kunsthall, delte omtalen av åpningen. Marit Faanes, tidligere rektor på Sjøstrand skole, var på premieren sammen med ekteparet Furuseth, ifølge Eirik Furuseths eget innlegg. I gjesteboken står «Sterke bilder! Marit F.» Lektor Bjørg Irene Samuelsen, som også var med i Aksjonsgruppen, signerte gjesteboken.

Cornelius Jakhelln på åpningen 5. juni 2020, med pentagrammet på veggen bak. I bakgrunnen står blant andre Marit Faanes, som holder arket, og Monika Furuseth Dypeng til venstre for henne. Faksimile fra Fædrelandsvennen, foto: Kjetil Reite.

Hva du får se

Utstillingen hadde 36 numre på galleriets egen liste. Jeg har bilder av 23 av dem. Før du ser dem, er det greit å vite hva som venter.

Minst ni måter å dø på. Gass, med navnet til Auschwitz. Drukning: «Drown yourself». Henging, med galge og løkke. Kniv, både som våpen på lerretet og som knivstikk i selve lerretet. Skudd, med pistol og siktekors. Bål: «før du tenner på». Korsfestelse: «korsfester deg på en høyde over byen». Barmhjertighetsdrap: «mercy killings». Og sykdom: «eller jeg gjør deg syk», og en figur som ligner et koronavirus, malt midt i pandemien. Over det hele står ordet KILL.

Nazismen. Hakekors på fire lerreter, ofte i titalls. En tysk stålhjelm med «Tod mit uns». Navnene til dødsleirene Auschwitz og Sachsenhausen. Fargene til nazistenes flagg.

Troen min, snudd. Kors på sju av bildene. Jesus som «hevnens engel». Judas og pengene. «Death is a gift from God».

Firmaet mitt og familien min. «Du skal ikke bli vakker bare sykt tynn». Rosa spray i Blivakkers farge. «Sønn av en hore». «Family of Warriors».

Satanismen og det okkulte. Et omvendt pentagram med rotter, kalt «Black Pentagram for a Corrupt Rat». Det omvendte pentagrammet er satanismens mest kjente tegn. En fransk forbannelse over sjel, hjerte, kropp og liv. Speilskrift som må leses baklengs.

Og det stilleste av alle. Et lite, hvitt lerret, 20 x 20 centimeter, med tittelen «Einars empati / Stabs on a Blank Slate». Det står ingenting på det. Bare masse knivstikk i et hvitt lerret, det ene etter det andre. Det er kanskje det mest brutale bildet på hele utstillingen. Det trenger ingen hakekors. Navnet mitt står i tittelen, og kniven har gjort resten.

Slik leser du bildene

Hvert bilde har en sort boks med symbolene og hva de vanligvis betyr, og så noen få linjer om hva de kan bety her. Det siste er min tolkning, og der jeg ikke vet, står det at jeg ikke vet. Det er bare kunstneren som kan si hva han mente. Han kalte selv bildene «propagandaplakater».

Historien bak symbolene

Mange av tegnene på lerretene er ikke bare bilder av død. De er bilder av måter millioner av mennesker faktisk ble drept på. Om kunstneren tenkte på dette, vet jeg ikke. Men historien bak tegnene er en del av hva de betyr.

Leirene: Auschwitz og Sachsenhausen

Under andre verdenskrig ble rundt seks millioner jøder drept, i tillegg til millioner av andre sivile og krigsfanger. I Auschwitz-Birkenau ble over en million mennesker drept, de fleste i gasskamre med giftgassen Zyklon B. I Sachsenhausen nord for Berlin satt rundt 200 000 fanger, og titusener døde der. Over 2 000 nordmenn satt i Sachsenhausen under krigen.

Gassen og «nådedøden»

Nazistene begynte med de syke. I programmet Aktion T4 ble rundt 70 000 psykisk syke og funksjonshemmede drept med gass i 1940 og 1941. Det ble kalt «Gnadentod», nådedød. På engelsk heter det «mercy killing». Metoden ble siden tatt med til dødsleirene.

Kulene

Før gasskamrene var det skuddene. Bak fronten i Øst-Europa skjøt tyske dødsskvadroner, Einsatzgruppen, mer enn en million jøder og andre sivile ved massegraver. Bare i ravinen Babij Jar utenfor Kyiv ble 33 771 jøder skutt på to dager i september 1941.

Galgen

I nazistenes leirer ble fanger hengt offentlig, mens de andre fangene måtte stå oppstilt og se på. Det skulle skremme alle andre.

Korset

Romerne brukte korsfestelse som straff for slaver og opprørere, og satte korsene der flest mulig kunne se dem. Etter slaveopprøret til Spartakus i år 71 før Kristus ble rundt 6 000 slaver korsfestet langs Via Appia, veien inn til Roma. De døde av kvelning og utmattelse, ofte etter timer eller dager.

Bålet

I de norske hekseprosessene på 1500- og 1600-tallet ble rundt 300 mennesker henrettet, de fleste brent på bål, mange av dem i Finnmark. Den dømte ble bundet til en stige og kastet inn i flammene. Inkvisisjonen, som står på et av lerretene, dømte kjettere og overlot dem til bålet.

Vannet

Under den franske revolusjonen ble flere tusen fanger druknet i elven Loire ved Nantes i 1793 og 1794, prester, kvinner og barn blant dem. I hekseprosessene, også i Norge, ble de anklagede bundet og kastet i vannet for å se om de fløt.

Rottene

Rottene drepte ingen, men de gjorde drapene mulige. I propagandafilmen «Der ewige Jude» fra 1940 ble jøder klippet sammen med bilder av rotter. Den som blir fremstilt som skadedyr, slutter å være et menneske i andres øyne.

Det er historien som henger bak tegnene på disse lerretene. Den er grunnen til at de aldri bør rettes mot et menneske, uansett hvem det er, og uansett hva han har ment i en debatt om en silo.

Bildene, ett for ett

Bilde 1Arteriets liste: Nr. 9