Derfor klaget jeg FVN inn for PFU

Kristiansand, 29. september 2026

I tretten år har Fædrelandsvennen omtalt meg som mobberen til forfatteren Cornelius Jakhelln. Det har hverken Cornelius eller jeg sagt. Da sjefredaktøren nektet å rette det i forrige uke, klaget jeg avisen inn for Pressens Faglige Utvalg. Hvorfor jeg gjør det nå, 13 år senere, når foreldelsesfristen for lengst er gått ut, kommer jeg tilbake til om litt.

Kort fortalt: Jeg har aldri sagt at jeg mobbet Cornelius. Cornelius har heller aldri sagt at jeg mobbet ham. Det er Fædrelandsvennen som har skrevet det, basert på et intervju Cornelius og jeg gjorde sammen, der vi snakket om hvordan det var å vokse opp i Vågsbygd på 80- og 90-tallet, og om tiden på Fiskå skole. Det hele startet med at FVN skrev det som en tolkning i en ingress. Så som et faktum i en bildetekst. Så som noe «vi vet» i en kunstanmeldelse. Og i dag, 13 år senere, står det i manuset til en dokumentar der Fædrelandsvennen er oppført som samarbeidspartner. Det er dokumentaren «Mørke Skyer», som snart skal vises på VGTV.

Først, for å være helt ærligDet jeg ikke bestrider

Cornelius ble mobbet på Fiskå skole. Det har jeg aldri trukket i tvil, og jeg har ikke bedt om at et eneste ord om det endres. Det han opplevde, var ekte og vondt for ham.

Jeg har aldri hevdet at jeg var mors beste barn. Men i klassen min var det brutalt, og alle fikk gjennomgå. Noen mer enn andre. Jeg fikk selv kjenne det på kroppen.

I 8. klasse ble jeg kledd naken av sterke gutter fra 9. klasse. Jeg ble hengt opp ned ut av klasserommet i andre etasje. Klassekamerater kastet meg i buskene, om og om igjen. En kveld jeg var på skolelaget på Fiskå, fikk jeg rundjuling av en gutt fra parallellklassen, en av Åsane-gjengen.

En gang jeg sto ved fontenen og drakk vann, ropte en gutt fra parallellklassen: «Æsj, hva er det du har på hendene?» Jeg måtte vise dem frem. Hendene var fulle av vorter. På det meste hadde jeg nok 20 stykker på én eneste finger. Gutten ropte utover skolegården at alle måtte komme og se. Der sto jeg, omringet av elever som skrek «æsj». Da vi hadde obligatorisk dans i gymmen, dro jentene genserne ned over hendene før de danset med meg.

Jeg var den siste gutten i klassen som kom i puberteten, og ble stadig ertet fordi jeg ikke hadde fått hår på tissen. Det ble ikke bedre av gymlæreren. Han sjekket meg stadig i dusjen og ba meg dra av shortsen og dusje naken. På den tiden hadde jenter og gutter gym hver for seg. En gang vi jogget til Grimsvann for å bade, viste han oss tissemannen sin og lekte ubåt med den i vannet, mens vi gutter svømte rundt ham i en sirkel. Det bildet sitter fortsatt klistret i hodet mitt. Hva motivet hans var, vet jeg ikke.

Likevel bærer jeg ikke nag til noen fra tiden på Fiskå. Heller ikke til læreren. Jeg konfronterte ham med dette for noen år siden. Han sa selv at hvis det hadde skjedd i dag, ville han mistet jobben.

Jeg vokste opp i en kjærlig familie med fem søsken. Som voksen tenker jeg at Fiskå skole var et brutalt sted for mange. Jeg var ikke perfekt. I klassen min måtte man tilpasse seg for ikke å bli spist opp.

Men det er noe helt annet enn at jeg var mobberen til Cornelius Jakhelln. Mobberen, i bestemt form entall, slik FVN skriver det. Det har hverken Cornelius eller jeg sagt. FVN har gjort det som ble sagt, om til sin egen sannhet. Og det er det, og bare det, klagen handler om. Sjefredaktøren oppsummerte det selv i e-posten til meg 23. september:

«Slik jeg tolker deg handler ærendet ditt primært om at du nå mener du aldri kan ha deltatt i mobbing av CJ.»

Eivind Ljøstad, sjefredaktør i Fædrelandsvennen, 23. september 2026

Det stemmer. Det er dette klagen min dreier seg om.

Våren 2013Hvorfor jeg stilte opp i 2013

Jeg hadde vært med i TV-programmet «Millionær i forkledning». Under Fædrelandsvennens sak om programmet skrev Cornelius i kommentarfeltet: «Det er godt å se at man kan bli et bedre menneske med tiden.»

Jeg skjønte at det lå noe bak, og tok kontakt med ham. Vi hadde en god samtale og snakket mye på Messenger om tiden på Fiskå skole. En veldig hyggelig samtale. Kort tid etter samtalen mellom meg og Cornelius tok journalist Anette Os kontakt med meg. Hun fortalte at Cornelius hadde et sterkt ønske om at jeg stilte opp, for hans egen del, og at et fellesintervju måtte skje på Fiskå skole. FVN holdt da på med å lage saker om tiden på Fiskå skole. Cornelius hadde før dette intervjuet skrevet om tiden sin på Fiskå skole, både i en kronikk og i en bok, uten at han hadde fått anerkjennelse for det han hadde vært gjennom.

Cornelius hadde skrevet åpent og sint om tiden i Vågsbygd. I kronikken «Mørkets nådeløse by» i Fædrelandsvennen 16. desember 2006 skrev han at tanken på å leve som en hjemløs 14-åring i Oslos gater var langt mer tiltalende enn å gå på Fiskå ungdomsskole. Han skrev at lærerne drakk kaffe på lærerværelset mens mobbeofrene måtte klare seg selv blant ulvene i skolegården. Kronikken ble senere et eget kapittel i boken «Raseri» fra 2011.

Jeg har søkt gjennom både kronikken og boken i Nasjonalbibliotekets fulltekst. Navnet mitt står ikke i noen av dem.

At jeg sa ja til å stille opp i intervjuet, var på grunn av premisset Anette Os la frem for meg: at dette kunne hjelpe Cornelius videre i livet, og gi ham den anerkjennelsen han aldri hadde fått. Og der og da, for 13 år siden, føltes det riktig. Han virket glad for at jeg kom. Jeg følte at jeg hadde gitt ham det han søkte etter, en form for anerkjennelse, og det var jeg stolt og glad for da. Etter intervjuet snakket vi sammen igjen om hvordan vi hadde opplevd det. Begge var fornøyde. Men da jeg fortalte ham hvordan det hele var blitt lagt frem for meg, viste det seg at han hadde fått en annen versjon. Han hadde forstått det slik at det var jeg som ønsket å møte ham på Fiskå skole. Han var også litt nølende, men valgte å stille opp for min del. Vi hadde altså fått hver vår versjon av premisset for intervjuet. Det tenkte jeg ikke så mye over den gangen. Den som fikk stor glede av dette der og da, var Cornelius, og jeg var glad på hans vegne.

Fiskå ungdomsskole, 1990 til 1991Vi delte nesten aldri skolegård

Cornelius er to år yngre enn meg. Etter det han selv har skrevet, begynte han på Fiskå ungdomsskole høsten 1990. Det var mitt siste år der. Vi gikk altså på samme skole i ett skoleår, han i sjuende og jeg i niende.

Det året hadde klassen min klasserom på Vågsbygd samfunnshus, et stykke unna skolen. Fiskå skole hadde ikke plass til alle elevene på selve skolen, så to av niendeklassene måtte ha klasserom i et annet bygg. Skolegården vår var mellom samfunnshuset og Vågsbygd Senter. Så vidt jeg husker, var vi bare på selve skolen når vi hadde naturfag. Jeg hadde ingen minner da, og har ingen i dag, om at jeg noen gang vekslet et eneste ord med Cornelius på skolen.

Under intervjuet i 2013 snakket Cornelius og jeg mye om tiden på Fiskå skole, og vi snakket masse om de elevene som faktisk mobbet ham. Vi snakket om dem med navn. Det var gutter fra parallellklassen min, som delte skolegård med Cornelius. Navnene kom ikke med i saken, og det skulle de selvsagt heller ikke. Poenget med intervjuet var ikke å henge ut mobberne. Jeg skal ikke nevne dem her heller.

Fædrelandsvennen 12. april 2013Hva Cornelius faktisk sa

Dette er alt Cornelius sier om min rolle i saken fra 2013. Det er hans egne ord, gjengitt ordrett. Legg merke til at hvert eneste utsagn har et forbehold.

«Jeg følte at du var en av de som sto i bakgrunnen, som kanskje dro i tråder, og som oppmuntret mer enn at du var en av dem som gjorde det.»

«Det er mange år siden, og dette er jo ikke dokumentert.»

«For man vet aldri hvordan den andre husker, og om man selv husker riktig. Det kan jo hende at man overdriver med tiden, eller fortrenger ting.»

«Jeg tror det er lærdommen, at dette ikke gjelder bare to, tre personer. Det var et helt miljø på skolen.»

Han sier hva han følte. Han sier at han ikke vet om han husker riktig. Han sier at ingenting er dokumentert. Han sier ikke noe sted at jeg mobbet ham.

I den samme saken sier Cornelius også dette om seg selv: «Ja, jeg hadde også anmerkninger for å ha plaget andre elever som var svakere enn meg. Det er ikke noe jeg er stolt av.» Legg merke til at han sier anmerkninger, i flertall. Altså ikke bare én. Han har skrevet ærlig om det selv, og i boken «Raseri» ba han om unnskyldning for det. Det har jeg stor respekt for.

Jeg nevner det ikke for å rette en finger mot ham. Han var et barn i det samme harde miljøet som meg. Jeg nevner det fordi det viser hvor lite svart-hvitt skolegården var, og hvor feil det blir når en avis i ettertid deler oss i «mobberen» og «mobbeofferet». Selv fikk jeg aldri en eneste anmerkning for å ha plaget andre elever.

Tre saker, 2013 til 2020Hva avisen gjorde med ordene

Sitatene er riktige. Det har jeg aldri bestridt. Problemet er teksten avisen skrev rundt dem. Slik ser det ut side om side:

Se utviklingen. I april 2013 er det en følelse. I desember 2013 er det en rolle. I 2020 er det noe «vi vet». Ingen nye opplysninger kom til underveis. Det eneste som skjedde, var at avisen gjentok seg selv.

Saken fikk også ros utenfor avisen. I oktober 2013 ble den nominert til Årets feature under Sørlandets pressepris, og Agder Journalistlag ga den hederlig omtale. Juryen skrev blant annet: «Et nytt og annerledes grep, å la mobber og mobbeoffer møtes og snakke ut i voksen alder.»

Jeg unner Anette Os rosen for et godt skrevet intervju. Men legg merke til ordene. Juryen skriver «mobber og mobbeoffer», akkurat som avisen. Det var ikke Cornelius som sa det, og det var ikke jeg. Allerede et halvt år etter intervjuet var avisens merkelapp blitt den historien andre fortalte videre.

Tittelen på oppfølgeren fra desember 2013 er for øvrig den beste beskrivelsen av hele saken jeg har sett: noen ganger fortsetter en sak lenge etter at den har stått på trykk.

Pressens egne reglerHva Vær Varsom-plakaten sier

Vær Varsom-plakaten er pressens egne etiske regler. Det er disse PFU dømmer etter. Jeg har klaget etter fire punkter. Jeg gjengir dem her ordrett, sammen med punkt 4.2, så alle kan lese dem selv:

Klagen gjelder 3.2, 4.1, 4.4 og 4.13. Punkt 4.4 er kjernen. En ingress, en mellomtittel og en bildetekst skal ikke gå lenger enn det kildene sa. Her går de mye lenger. Punkt 4.2 er ikke med i klagen, men det treffer anmeldelsen fra 2020. En anmelder kan mene hva hun vil om en utstilling, men «når vi vet at» er ikke en mening. Det er en faktapåstand. Og punkt 4.13 handler om det som skjedde nå i september: at avisen ikke vil rette.

8. til 25. september 2026Sjefredaktøren tilbød å rette. Så trakk han det.

Jeg skrev til sjefredaktør Eivind Ljøstad 8. september, en uke etter at jeg hadde lest treatmentet, og ba ham se på formuleringene. Han svarte raskt og vennlig at han skulle se på det. 15. september kom svaret:

«Hei, jeg kan fjerne setningen i bildeteksten i den ene saken. Den er helt på siden av det artikkelen handler om, så det går greit uten noe mikkmakk.»

Eivind Ljøstad, 15. september 2026

I den samme e-posten tilbød han å endre setningen i kunstanmeldelsen fra «når vi vet at Brandsdal mobbet Jakhelln» til «med bakgrunn i mobbehistorien mellom Brandsdal og Jakhelln». Det var ikke det jeg hadde bedt om, men det viste at han så problemet.

Så begynte det å gli ut. 21. september skrev han at «det enkleste er å fjerne søket», og at det skal «veeeeldig mye til at vi endrer på så gamle artikler». Samme kveld:

«Det er mye enklere å si ja til at vi kan hensynta dette i fremtidige artikler / kommentarfelt, enn å endre på 13 år gamle tekster.»

Eivind Ljøstad, 21. september 2026

23. september kom avslaget. Der står begrunnelsen:

«I utgangspunktet stilte du opp til intervju med oss i 2013. Det du sa den gangen, har vi sitert deg på. At du har endret mening, eller ser annerledes på dette nå, endrer ikke på den situasjonen vi skrev om den gangen.»

«Hvis vi skulle gjort noen endringer i den saken, kan vi ikke gjøre det uten å høre begges versjon på nytt. Noe som vi verken ønsker eller vil.»

«Jeg vil anbefale deg å la det ligge. Det er ingen lesing på disse artiklene i dag.»

Eivind Ljøstad, 23. september 2026

Jeg har ikke endret mening. Jeg sa det samme i 2013 som jeg sier nå. Jeg ber ikke om å endre et eneste sitat. Jeg ber om at ingress, mellomtittel og bildetekster sier det samme som sitatene som allerede står der.

25. september skrev han at han hadde googlet navnet mitt og «mobbing», og sendte meg VG-saken fra 2016:

«At du innrømmer mobbing, er det ingen tvil om. […] Fint hvis du kan slå deg til ro med det.»

Eivind Ljøstad, 25. september 2026

Men det er ikke det saken handler om. Det jeg ber FVN om å rette, er at jeg skal ha vært mobberen til én bestemt person, når den personen selv aldri har sagt det. Det er ikke mer komplisert enn som så.

Eivind Ljøstad har selv sittet i Pressens Faglige Utvalg. Han ble fast medlem 1. juli 2024. Han kjenner Vær Varsom-plakaten bedre enn de fleste. Det gjør det ekstra vanskelig for meg å forstå hvorfor dette er så vanskelig.

Omvendt bevisbyrdeSkyldig til det motsatte er bevist

I dokumentaren «Mørke Skyer» sier Eivind Ljøstad dette om Sørlandsnyhetene, Facebook-siden jeg startet i 2018:

«Det Sørlandsnyhetene har vært helt notoriske på, er den såkalt omvendte bevisbyrden.»Eivind Ljøstad i «Mørke Skyer»

Det er ikke første gang han bruker uttrykket. Da boken «Et valg til salgs» ble lansert på Kristiansand folkebibliotek 25. august 2021, satt Ljøstad i debattpanelet. Der sa han at Sørlandsnyhetene i et par år hadde vært anonym, og at siden praktiserte «det jeg kaller en omvendt bevisbyrde». Eksempelet hans var at man kan si at Vidar Kleppe er korrupt, og så er det Kleppe som må motbevise det. Biblioteket la ut debatten som podkast, og dette kommer omtrent 42 minutter ut i opptaket.

Jeg skal ikke her diskutere om det Ljøstad sier om Sørlandsnyhetene er riktig. Men jeg vil gjerne at leserne tenker over hva som har skjedd i min sak.

Avisen har skrevet at jeg var mobberen til Cornelius. Ingen kilde har sagt det. Kilden sa tvert imot at det ikke er dokumentert, og at han ikke vet om han husker riktig. I tillegg nevnte Cornelius navnene på elevene som mobbet ham, under intervjuet med FVN. Det var ikke meg, og de ble heller ikke nevnt i avisen. Når jeg ber om at det rettes, er svaret at avisen ikke kan endre noe uten å intervjue oss begge på nytt, og at det ønsker de ikke.

Da står påstanden til jeg har bevist at den er feil. Og det kan jeg ikke bevise. Ingen kan bevise at de ikke gjorde noe for 35 år siden. Er ikke det akkurat det Ljøstad selv kaller omvendt bevisbyrde?

Slik har jeg opplevd Fædrelandsvennen i denne saken. Skyldig til det motsatte er bevist.

Treatmentet til «Mørke Skyer», 2023Hvor langt det kan gå

Hvorfor bry seg om tretten år gamle avisartikler? Fordi de ikke ligger stille. De har blitt kilde for andre.

Ved innsyn hos stiftelsen Cultiva i september i år fikk jeg treatmentet til dokumentaren «Mørke Skyer». Et treatment er filmskaperens beskrivelse av hva filmen skal inneholde, scene for scene. Det ble levert Cultiva 21. mai 2023, og samme tekst ligger i søknadene til Kristiansand kommune og Agder fylkeskommune. Filmen er finansiert med offentlige penger.

Der står det hva Cornelius var tenkt å si om meg i filmen:

«Han er også et tidligere mobbeoffer. Mobberen var Sørlandsnyhetenes bakmenn, milliardær Einar Brandsdal.»Treatmentet til «Mørke Skyer»

Og rett etter, om hva Cornelius skal snakke om: «Hvordan han mener sosiale medier er blitt et mobbernes paradis. Skolegårdbølla Brandsdal har funnet sin perfekte plattform.»

«Mobberen». «Skolegårdbølla». Bestemt form, uten ett eneste forbehold. Alle forbeholdene Cornelius selv tok i 2013, er borte. Det er Fædrelandsvennens versjon som har vandret videre, ikke hans.

Det mest talende står 260 linjer tidligere i det samme dokumentet. Der beskrives en scene der jeg «står frem som angrende mobber». Filmskaperne kjente altså til oppgjøret i 2013. Likevel ble det til «Mobberen var … Einar Brandsdal» lenger ned i teksten.

I søknaden til Cultiva året etter, signert 16. september 2024, skriver filmskaperen at de vil «dramatisere hendelser av Sørlandsnyhetenes grunnlegger Einar Øgrey Brandsdal, som en skygge som hele tiden trekker i trådene». Legg merke til ordene. «Kanskje dro i tråder» var det Cornelius sa i 2013, med et forbehold. Elleve år senere er det blitt en skygge som hele tiden trekker i trådene.

Da Cultivas styre behandlet søknaden 16. oktober 2024, sto dette i saksframlegget:

Fædrelandsvennen står altså oppført som samarbeidspartner for filmen. Den samme avisen som skrev påstanden, og som nå ikke vil rette den.

Jeg vet ikke hva Fædrelandsvennens rolle i filmen har vært i praksis. Men jeg vet at når en avis først har gjort en følelse om til et faktum, så blir det brukt som et faktum. Av andre. I dokumenter som skal gi offentlige penger. Det viser hvor langt ting kan gå når en avis ikke forholder seg nøye til sannheten og til Vær Varsom-plakaten.

Juni 2020Utstillingen, og tegningen til Lykke

Sommeren 2020 laget Cornelius utstillingen «Angel of Death» på galleri Arteriet i Kristiansand. Der navnga han meg som en av motstanderne sine. Et av verkene kalte meg «en mobber (fra skoleporten til kirkegården)», med hakekors ved siden av. Det var denne utstillingen Fædrelandsvennen anmeldte med «når vi vet at».

Jeg ble lei meg, og jeg anmeldte utstillingen til politiet. Saken ble henlagt. Men så gjorde jeg det jeg synes er det viktigste i hele denne historien. Jeg dro på utstillingen og snakket med Cornelius. Vi forlikte oss.

Datteren min Lykke, som da var ti år, tegnet en tegning til den lille datteren til Cornelius. Hun kalte den «Angel of Life». Midt på tegningen står en bro med et stort hjerte, og i hjertet står det «Forsoningsbro».

Jeg har ikke noe uoppgjort med Cornelius. Jeg ønsker ham alt godt. Da jeg fikk et av verkene hans fra utstillingen for en del år siden, bildet «Du skal ikke bli vakker, bare sykt tynn», hadde han satt en rosa strek over det, fra venstre til høyre. Den skulle markere slutten. Denne klagen handler ikke om ham. Den handler om hva en avis har skrevet.

Slik var detFiskå skole var et vondt sted for mange

Jeg er sikkert ikke mors beste barn. Jeg var mellom 13 og 15 år, og jeg har sikkert gjort ting og sagt ting som ikke er bra. Det har jeg sagt før, og jeg sier det igjen.

Men Fiskå skole på slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet var et brutalt sted. Alle som gikk der, ble utsatt for mye. Det var slåssing, det var gjenger, og det var mobbing hver dag. Jeg ble selv plaget der. Jeg kunne sikkert ha navngitt et titalls mennesker som plaget meg, fra én gang til mange ganger. Det kommer jeg aldri til å gjøre.

Det rammet familien min også. Spesielt broren min Anders, som gikk i samme klasse som Cornelius. I lang tid sto det «KILL AØB» skrevet på vegger og dører på skolen, og på busstopp og benker rundt i Vågsbygd. Ingen lærere tok kontakt med broren min for å høre hvordan han hadde det.

Den store utfordringen på Fiskå var at det ikke var voksne i skolegården. Det sa jeg i 2013, og Cornelius skrev det samme i 2006. Da er det ikke rart at det ble som det ble. Det er også grunnen til at det blir så feil å peke ut én person som «mobberen» fra en skolegård der ingen voksne passet på noen.

Hva jeg ber omRett skal være rett

Klagen ligger nå hos PFU. Og her er svaret på hvorfor jeg klager nå, 13 år senere.

PFU behandler i utgangspunktet bare saker som er publisert de siste seks månedene. Men vedtektene åpner for unntak når det foreligger særlig tungtveiende grunner. Det mener jeg det gjør her, av tre grunner.

Påstanden er i bruk nå. Den står i manuset til en dokumentar finansiert med offentlige penger, med Fædrelandsvennen som samarbeidspartner. Det fikk jeg vite først ved innsynet 1. september i år.

Sakene ligger åpne på nett i dag. En nettartikkel publiseres på nytt hver gang noen åpner den. Fædrelandsvennen skrev det faktisk selv i en av tittelene: noen ganger fortsetter en sak lenge etter at den har stått på trykk.

Og avslaget er nytt. Jeg ba om retting 8. september, sjefredaktøren tilbød selv endringer 15. september, og så sa han nei 23. og 25. september. Det er dette avslaget jeg først og fremst klager på. Jeg vet at PFU likevel kan avvise klagen. Men da har jeg i hvert fall prøvd.

Det jeg har bedt om, er lite. Noen få ord i avisens egen tekst. Ikke ett eneste sitat skal endres. Jeg har ikke noe imot en åpen rettelse med rettelogg. Jeg vil heller ha det åpent enn stille.

Jeg krever ingen form for oppreisning. Jeg krever ingen erstatning. Jeg trenger ingen beklagelse fra avisen. Jeg er ikke sint, og jeg er ikke bitter på Cornelius.

Det handler bare om én ting. At det som står om meg i avisen, er det kildene faktisk sa. At rett skal være rett.

Kilder: «Tok mobbeoppgjør etter 20 år», Anette Os, Fædrelandsvennen 12. april 2013. «Noen ganger fortsetter en sak lenge etter at den har stått på trykk», Anette Os, Fædrelandsvennen 28. desember 2013. «Hevn på Arteriet», Frida Forsgren, Fædrelandsvennen 6. juni 2020. «Mørkets nådeløse by», Cornelius Jakhelln, Fædrelandsvennen 16. desember 2006, og boken «Raseri» (Cappelen Damm 2011), begge lest i Nasjonalbibliotekets fulltekst. «Jeg var en mobber», VG 2016. «En pikant sak», Bernt H. Utne, Argument Agder 28. september 2026. Vær Varsom-plakaten, Norsk Presseforbund. Treatmentet til «Mørke Skyer» (vedlegg 4 i Cultiva-sak E-22072-048), søknaden signert 16. september 2024 og Cultivas saksframlegg sak 35/24 er innhentet ved innsyn 1. september 2026. E-postene med Eivind Ljøstad 8. til 25. september 2026 har jeg i arkivet mitt.

Toppbildet er en faksimile fra Fædrelandsvennen 28. desember 2013, foto Reidar Kollstad. De øvrige faksimilene er fra de omtalte sakene, med merking lagt til av meg. Stillbildet av Eivind Ljøstad er fra «Mørke Skyer». Bakgrunnsbildene viser Fiskå skole. Foto: Sierra200, Wikimedia Commons, CC BY-SA 4.0, beskåret og gjort mørkere.