Hva vil Fædrelandsvennen med dem som gir til Start?

Fædrelandsvennen, fredag 7. august 2026

Fædrelandsvennen har «avslørt» at Starts nye investorer er glade i Jesus.

Dette innlegget sto først i Fædrelandsvennen 7. august 2026. Teksten er gjengitt slik den sto. Se originalen.

Over flere sider, med organisasjonskart over tre land, får vi dokumentert at amerikanere som investerer 40 millioner kroner i byens store stolthet, med talentutvikling på Sørlandet som uttalt mål, går i kirken.

Stopp litt. 40 millioner kroner til Start. Nye krefter som vil satse på unge spillere, og et samarbeid som gir talenter i Sør-Afrika en sjanse. I de fleste byer hadde dette vært en gladsak med jubel på sportssidene. I Kristiansand ble det en gravesak om tro.

Jeg kjente igjen sjangeren. Da det i 2022 gikk et millionbeløp fra meg til Blå Kors og Start, fikk en kronikk i denne avisen plass til å stemple det som «sportsvasking», «avlatshandel» og et forsøk på «å kjøpe seg fri fra gamle synder», og klubben fikk attesten «en ryggrad av skolisser».

Da Blivakker i fjor sørget for at alle barn under 18 fikk gratis inngang på hjemmekampene, skrev avisens egen kulturredaktør Karen Blågestad at idretten «selger sjela» og at «noen er sportsidioter». For å belyse om barn burde slippe å betale hundrelappen for en fotballkamp, trakk hun frem dem som boikotter «appelsiner fra Israel», Kilden som «har avbestilt kunstnere som støtter Putin», «aksjer i våpenindustrien» og «barnearbeid». Jeg måtte lese det to ganger. Det står der fortsatt.

Dette handler ikke om meg. Den som engasjerer seg offentlig, må tåle offentlig motbør, og den prisen betaler jeg uten å klage. Det handler om mønsteret: det finnes sikkert mange flere tilsvarende episoder enn de 3 jeg nevner som er over en periode på fire år. For hver gang blir bidragsyteren historien. Ikke barna som strømmet gratis inn på stadion. Ikke spillerne som ble hentet. Ikke talentene som får en sjanse. Men bidragsyterens tro, meninger eller firmanavn.

Og påfallende ofte er det nettopp kristentroen som trekkes frem som det mistenkelige. I 2022 het det at sportsvaskingen var «sjeldent effektiv» fordi den kom «med kristen altruisme og godhetsmakt i ryggen».

Påfallende ofte er det nettopp kristentroen som trekkes frem som det mistenkelige.

I 2026 er selve avsløringen at investorene tror på Jesus. I byen midt i bibelbeltet er det nesten ikke til å tro.

Det jeg bekymrer meg for, er ikke min egen nattesøvn. Det er at hver gang en bidragsyter henges ut, sitter det ti andre i byens næringsliv og tenker at aldri i livet om de skal utsette seg for det samme. De sier ingenting. De bare lar være. Den regningen betales av klubben, av barna på tribunen og av idrettslivet i byen. I denne byen kan den som åpner lommeboken for Start være sikker på én ting: lokalavisen spisser klørne og leter til den finner noe «grusomt». Og så undrer man seg over at Starts neste samarbeidspartner takker høflig nei og investerer et annet sted.

Leserne har for øvrig sagt sitt i avisens egen måling som jeg personlig finner gledelig, over dobbelt så mange er positive som negative til de nye eierne. Folket skiller helt fint mellom tro og trussel.

Så en vennlig utfordring til sjefredaktør Eivind Ljøstad, ikke på egne vegne, men på byens: hadde det vært så farlig å unne Start og byen en gladsak? De nye eierne tror på Jesus. Det gjør omtrent «halve» nedslagsfeltet til dine lesere.

Jeg heier på Start. Jeg heier på at flere gir, investerer og engasjerer seg, uavhengig av deres tro eller selskapsnavn. Og jeg heier på en sterk lokalavis. Men kritisk venn og sur nabo er to forskjellige roller.