Derfor vil jeg kjøpe siloen, og gi den bort til…

Fædrelandsvennen, torsdag 31. januar 2019

I over et år har vi som bor i Kristiansand vært vitner til den ene avsløringen etter den andre hva angår forholdene rundt kunstsiloen.

Dette innlegget sto først i Fædrelandsvennen 31. januar 2019. Teksten er gjengitt slik den sto. Se originalen.

De fleste har nok fått med seg at jeg har vært svært negativ til den forventede pengebruken, men aller mest har jeg vært kritisk til de manglende demokratiske prosessene.

Det første jeg stusset over var påstanden om at Nicolai Tangen ville gi Kristiansand by en kunstgave, noe som faktisk viser seg å ikke være tilfelle. Likevel har framstående politikere med tidligere ordfører Arvid Grundekjøn i spissen, nåværende ordfører Harald Furre, rådmannen, media og andre samarbeidspartnere gjentagende beskrevet Tangens kunst som en «generøs gave». Gaven vil, ifølge brev ordfører Harald Furre sendte regjeringen i august 2017 ha en verdi på rundt 500 millioner kroner i løpet av få år.

Undertegnede har sammen med flere andre engasjert oss for å belyse at overførselen av kunst fra Nicolai Tangens AKO Foundation i London til hans AKO Kunststiftelse her i Norge ikke er en gave til Kristiansand men en overførsel til sin egenkontrollerte stiftelse. Det merkelige er at selv med denne kunnskapen så har ingen, verken media eller politikere satt spørsmål ved dette faktum.

I min verden så er en gave av denne karakter noe man gir fra seg eierretten til uten å måtte lage en kontrakt med en rekke betingelser som beskriver hvordan man kan ta «gaven» tilbake. Dessuten, så er ikke «Kristiansand by» noen juridisk enhet som man kan gi noe til. Det måtte i så fall være å gi noe til Kristiansand kommune som da representerer byens befolkning.

«Gaven» Nicolai Tangen hevder å ville gi bort til Kristiansand By er som nevnt over egentlig en overføring av kunst til den Tangenkontrollerte AKO Kunststiftelse og har ingenting med SKMU å gjøre. Derimot finnes det en avtale mellom AKO Kunststiftelse og SKMU som utrolig nok inneholder klausuler av en slik karakter at Tangens AKO Kunststiftelse selv kan misligholde avtalen med SKMU og byen sitter igjen med et museum uten kunstsamlingen. Hvordan noen kan kalle dette en gave er for meg ubegripelig. Verken Kristiansand kommune eller SKMU har noen som helst juridiske eierrettigheter til samlingen.

Hva angår siloen så er Kristiansand Havn etter pålegg fra Kystverket pliktig til å selge siloeiendommen til høyest mulig pris i det åpne markedet. Denne muligheten har jeg valgt å benytte meg av og har derfor valgt å legge inn et generøst bud til Kristiansand Havn for deretter å gi den bort.

Flere kristiansandere framstår som rasende og frustrerte over at jeg engasjerer meg og «forstyrrer» deres prosesser. Blant annet så synes nestleder Atle Drøsdal i Kristiansand Havn at det er trist at jeg ved hjelp av penger skal få ødelegge «demokratiske prosesser». Det forunderlige er at han som skal jobbe til de beste for havna ikke spør seg selv om det han karakteriserer som demokratiske prosesser er riktige og om hvem disse gagner.

Det er ikke til å fornekte at mitt engasjement kan være belastende for noen og en hver. Jeg har spurt meg selv flere ganger om det er verdt bryderiet. Jeg er opptatt av at livet rundt meg skal foregå på et hederlig og ærlig vis. Prosessen rundt «kunstsiloen» har ikke vært det og da tar jeg meg den frihet, som engasjert bidragsyter til lokalsamfunnet i Kristiansand, å gjøre noe med det.

Det har direkte plaget meg at ordet «gave» er uriktig og bevisst benyttet overfor både sentrale og lokale myndigheter for å oppnå en økonomisk gunst gjennom tilskudd og lån. Det mest forunderlige er at det finnes de som er involvert i prosessen som vet dette men som allikevel ikke gjør noe med det. I hvilken hensikt og med hvilket motiv gjør de dette? Hva skal man kalle noe slikt?

Der finnes også de som stiller spørsmål ved mine motiver og det er i mine øyne helt greit at de gjør. Mitt svar til de som spør er at jeg elsker Kristiansand og vil kun det beste for de som bor der. Jeg har verken ønske eller interesse for å ta fra folk noe som helst, men jeg vil at de tingene som skal bringe oss sammen, enten det gjelder en ballbinge, et speiderhus eller en kunstsilo så må det være fundert på sunne og gode forretningsmessige prinsipper som tåler dagens lys.

De som tror at jeg kun har vært opptatt av å helle malurt i begeret tar feil. Videre har jeg spurt meg selv om hvordan jeg kan bidra for å sikre at denne kunsten faktisk blir en gave hvis det er det den virkelig er ment å være.

Jeg har valgt å gi bort siloen til Sørlandets Kunstmuseum slik at de kan få gjennomført sin intensjon om å fremme kunst og kultur samt de nye museumsplanene. Men jeg har en betingelse for at så skal skje.

Min betingelse er at Nicolai Tangen gir sin kunstsamling til en verdi på 500 millioner betingelsesløst til SKMU og ikke til AKO Kunststiftelse. Da først er det snakk om en kunstgave og det er jeg 100% sikker på at Nicolai Tangen forstår.

Hvorfor gjør jeg så dette, vil noen helt sikkert spørre. Mitt motiv er ene og alene at hvis Kristiansand kommune, Cultiva, Kulturdepartementet og andre sponsorer skal bruke milliardbeløp av blant annet fellesskapets midler på å huse en kunstsamling så må eierskapet til kunsten betingelsesløst være museets. Hvis ikke er det meningsløst å bruke så mye penger på andres kunstverdier.

Hvis Nicolai Tangen ikke aksepterer dette så har han selv avklart kunstsamlingens status og de som nå løper hans ærend vil stå i et merkelig lys.