Mannen i speilet

Kristiansand, 28. september 2026

Odd-Inge Rønning Uleberg, kommunikasjonsrådgiver i Vennesla kommune, skriver vakkert om nåde, om inkludering og om å tørre å si at man tok feil. I 2021 kalte han meg løgner i Fædrelandsvennen, uten å si hva jeg løy om. Jo mer jeg leser av det han har skrevet, jo mer tenker jeg at han beskriver seg selv.

Jeg har tenkt lenge på om jeg skulle skrive dette. Det er snart seks år siden Uleberg og jeg havnet i en debatt i Fædrelandsvennen, og jeg har levd godt siden. Jeg er ikke sint på ham.

Men for noen dager siden så jeg at han hadde trykket «liker» på en kommentar om meg på Facebook. Kommentaren spurte om man kan be om tilgivelse «hver gang en har vært en drittsekk mot alle en ikke liker». Det fikk meg til å gå grundig gjennom det han har skrevet de siste ti årene. Kronikker i Fædrelandsvennen. Innlegg i Vårt Land, Vennesla Tidende og mye mer. Over førti artikler i menighetsbladet Kirkebakken. Og kommunikasjonsstrategien han var med på å skrive for Vennesla kommune.

Det jeg fant, var kanskje ikke det man skulle tro. Jeg fant en mann jeg er enig med i mye. Og jeg fant en mann som, uten å se det selv, setter andre i bås og angriper dem uten dokumentasjon. Det han kritiserer hos andre, er ofte det han selv gjør. Han ser det bare ikke.

2015 til 2017«Du er eksperten»

Vi har ikke alltid stått på hver vår side. I desember 2015 var Uleberg journalist i Fædrelandsvennen og jobbet med en sak om to 17-åringer fra Vennesla som startet nettbutikk. Han sendte meg en e-post: «Du er eksperten, vil gjerne at du sier litt om hva er lurt, dumt, satser de rett osv.» Slik var tonen den gang.

Han skrev også i menighetsbladet Kirkebakken i Vennesla. Påsken 2017 skrev han artikkelen «Det viktigste av alt».

Lenger ned i samme artikkel skriver han: «Og det er altså ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus. Uansett hva du gjør, hvem du er, eller hvordan du lever. Det er nåde pluss ingenting.»

Det kunne jeg ha skrevet selv.

2018 og 2019Kommunens første kommunikasjonsrådgiver

I 2018 gikk Uleberg fra avisen til Vennesla kommune, som kommunens første kommunikasjonsrådgiver. Samme år holdt han foredrag for Agder bispedømme.

I programmet står det: «Er det egentlig så farlig når journalister ringer?»

Året etter kom kommunikasjonsstrategien «Sammen om framtida». Uleberg satt i arbeidsgruppen, og det er hans navn som står som forfatter av dokumentet. Forordet er signert rådmannen. Kapittel fem heter «Ti gode råd når vi kommuniserer og informerer».

To av rådene er verdt å merke seg. «Vær åpen, ekte og ærlig.» Og: «Det er lov å si «jeg vet ikke» eller «jeg gjorde feil».» Rett etter står det: «Formuleringen «Ingen kommentar» er maktspråk.»

Gode råd. Vi kommer tilbake til dem.

Torsdag 7. januar 2021Kronikken

Dagen etter at Trumps tilhengere stormet Kongressen i Washington, skrev Uleberg kronikken «Også vi når det blir krevet» i Fædrelandsvennen. Mye av den var god. Han skrev om fellesskap, om sannhet og om ansvaret alle har for demokratiet. Så kom ordene fra strategien: «Ingen strategi er bedre enn disse tre ordene: Åpen, ekte og ærlig! Vi må slåss for dem, men like viktig: Vi må si fra når det er noen som ikke vil leve etter dem.»

Og så, midt i teksten:

Navnet mitt sto ikke der. Jeg sendte ham en melding samme kveld og spurte om det var meg han mente. Han bekreftet det.

Da ba jeg om to eller tre eksempler på hva jeg hadde løyet om. Ikke for å krangle, men fordi jeg vil rydde opp hvis jeg har skrevet noe som ikke stemmer. Svaret var at «vi tar ikke alt igjen».

7. til 9. januar 2021Døgnet som fulgte

Her finnes det to versjoner, og du skal få begge.

Uleberg skrev senere at jeg sendte meldinger fra klokken 20.58 til 22.24 den torsdagskvelden, at han sa fra at han var opptatt, at neste melding kom 06.40 fredag morgen og at jeg ringte 07.58. Han brukte morgenen på et møte om smitte i Vennesla, og han skriver at han ringte tilbake 09.43.

Jeg innrømmer gjerne at jeg var ivrig. Det er ikke hver dag man blir kalt løgner i landsdelens største avis. Men jeg har aldri sett noe tapt anrop fra ham, og da jeg senere spurte hvilket nummer han hadde ringt, fikk jeg ikke svar.

Fredag formiddag sendte jeg et tilsvar til Fædrelandsvennen. Det sto på trykk samme ettermiddag. Lørdag morgen kom svaret hans. Det åpnet med en historie om «ei rik kvinne med suksess i forretninger i USA», som hadde «noen helt forvridde oppfatninger om politikk» og ikke skjønte forskjellen på dokumentar og fiksjon. Så kom en sammenligning med Donald Trump. Og til slutt: «Med dette avslutter jeg debatten for min del.»

Samme dag skrev han dette på Facebook:

Eksemplene på hva jeg hadde løyet om, kom ikke. Ikke i avisen, ikke på Facebook og ikke på telefon.

Januar til juli 2021Flere forsøk

12. januar skrev jeg til rådmann Svein Skisland og spurte om vi kunne ta et møte sammen med Uleberg. Siden han jobbet i kommunen, tenkte jeg at det kunne hjelpe. Jeg ville bare vite hva jeg skulle ha løyet om. Rådmannen svarte dagen etter at Uleberg hadde skrevet kronikken som privatperson, og at kommunen ikke ville engasjere seg. Det er et ryddig svar. Men heller ikke der fikk jeg vite hvilke løgner jeg skulle beklage og rydde opp i.

I mars sendte jeg en e-post til flere som hadde spekulert i om jeg sto bak ytringene til Tommy Sharif i sosiale medier. Uleberg var en av mottakerne. Han svarte samme ettermiddag: «Godt det ikke er deg da, har ikke helt kunnet tro det når jeg har sett noen hinte.» Det var en vennlig setning, og for et øyeblikk tenkte jeg at vi kanskje kunne snakke sammen.

I juni ble Uleberg kritisert av en lokalpolitiker for mange politiske ytringer på Facebook. Til fagbladet Kom24 sa han: «Jeg har lyst til å prege med mine meninger, og jeg har en del jeg har lyst til å si.» Han sammenlignet Facebook med en talerstol på et bedehus. Det har han full rett til. Men talerstolen er et fint bilde på hvor han trives best: der han kan snakke uten å bli avbrutt.

Den sommeren takket jeg nei til å stille i en offentlig debatt. På Facebook-veggen til Hans Christian Vadseth skrev Uleberg da denne kommentaren om meg:

Han mener debatten hører hjemme i offentligheten. Det er et rimelig prinsipp. Men jeg trengte ingen scene. Jeg trengte én setning: hva har jeg løyet om? Den setningen kunne han ha skrevet i akkurat den kommentaren.

5. juli skrev jeg til ham igjen, med kopi til ordfører Nils Olav Larsen og rådmannen. Jeg beklaget hvis han hadde fått inntrykk av at jeg kalte ham feig, for det var aldri meningen. Jeg avsluttet slik: «Jeg krysser fingrene for at du en dag ringer meg.»

Han har ikke ringt.

2022 til 2025Ordene han skrev etterpå

I årene som fulgte skrev Uleberg noen av sine sterkeste tekster. I Fædrelandsvennen i 2022: «Men kristen nestekjærlighet kan aldri handle om å underkjenne medmennesker. Den må handle om å anerkjenne!» Samme år: «Selv om vi er uenige om ekteskap, er vi i kirka enig om ikke å stigmatisere og trampe på folk.» I det siste innlegget skrev han også dette: «å peke på en gruppe og si at der er de som river ned samfunnet, fordi de er som de er, er livsfarlig.»

I menighetsbladet i 2023 kom kanskje den fineste setningen han har skrevet:

Senere samme år skrev han i et portrett i bladet: «Det er mange merkelapper. Det er mange av oss som setter merkelapper på hverandre.»

I 2024 skrev han i Fædrelandsvennen om sitt eget syn på homofile i kirken, og om hvordan det hadde endret seg. Han skrev at han «endret syn da jeg våget å innrømme» at det ikke handlet om bibeltro, men om «alle fordommene jeg må kvitte meg med i møte med min neste». Det står det respekt av. Han kan innrømme at han har tatt feil.

Og i november 2025 sendte han et notat til Agder og Telemark bispedømmeråd, der han sitter som vara for Åpen folkekirke:

Jeg er enig i hvert ord. Og det er nettopp derfor jeg skriver dette.

2026Speilet

I mars i år skrev Uleberg et innlegg i Vennesla Tidende om bilister som kjører på rødt. Han skrev om trafikk, men én setning var god nok til å gjelde mye mer:

«Vi må se oss selv i speilet, for vi har svin på skogen alle sammen.»Odd-Inge Rønning Uleberg, Vennesla Tidende, mars 2026

I september, mer enn fem år etter at han skrev «Og da er jeg ferdig», trykket han «liker» på denne kommentaren om meg:

Listen over reaksjoner viser tommelen hans:

Kommentaren sier også at Sørlandsnyhetene og «alle løgnene der» er en flau arv. Løgnene har fortsatt ingen navn.

Legger man det han skriver ved siden av det han har gjort mot meg, ser det slik ut:

Noen vil kanskje kalle dette oppførselen til et nettroll. Jeg tror det er noe annet. Jeg tror Uleberg oppriktig mener alt det fine han skriver. Han ser det bare ikke når det gjelder ham selv. Det han advarer mot, er det han gjør. Personen han kritiserer, er i blant ham selv.

Det er ikke ondskap. Det er menneskelig. Vi har svin på skogen alle sammen, som han skriver.

Min egen bjelke

Jesus spør: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?» (Matt 7,3). Det spørsmålet gjelder meg også.

På Sørlandsnyhetene var vi 43 ulike skribenter, blant annet Eivind Ljøstad i Fædrelandsvennen. Selv skrev jeg 54 saker. Det er de 54 sakene jeg kan stilles til ansvar for, ikke det alle andre skrev. Finner noen en løgn i dem, skal jeg beklage offentlig. Å ta feil og å lyve er ikke det samme. Å lyve er å si noe man vet er usant.

Jeg har mine feil, og jeg har sagt unnskyld mange ganger i livet. Det har aldri gjort meg mindre.

Det er lov å si «jeg gjorde feil»

Uleberg og jeg tror på den samme Jesus. Han som også sa: «Om din bror synder mot deg, så gå og tal ham til rette på tomannshånd» (Matt 18,15). Først samtalen. Så eventuelt offentligheten.

I 2023 stilte Uleberg selv et spørsmål i menighetsbladet: «Stiller vi krav som knekker mennesker eller praktiserer vi kjærligheten som reiser dem opp?» Det er et godt spørsmål å stille seg selv.

Spørsmålet mitt står fortsatt, og nå stiller jeg det offentlig, slik han selv ønsket: Hva har jeg løyet om? To eller tre eksempler fra de 54 sakene mine holder. Har han ikke eksempler, finnes det en enklere løsning. Den står i kommunikasjonsstrategien han var med på å skrive.

Det er lov å si «jeg gjorde feil», Odd-Inge.

Jeg er ikke sint på deg. Men jeg skulle gjerne visst hva jeg har løyet om, og hvorfor du likte en kommentar som kalte meg en drittsekk. Og jeg kan love deg én ting: Har jeg skrevet usannheter om noen, skal jeg beklage.

Jeg har sikkert vært en drittsekk mot noen mennesker i løpet av livet. Det har vi vel alle. Men det hadde vært fint om du, som er så opptatt av å være åpen og ærlig, kunne være åpen om hva og hvem du sikter til.

Det er vanskelig for meg å forstå at du ikke selv praktiserer den kommunikasjonen du i årevis har jobbet for som kommunikasjonsrådgiver i Vennesla kommune. Du var jo med på å skrive retningslinjene.

Når jeg leser alt du har skrevet de siste årene, ser jeg at personen du kritiserer, ofte er deg selv. Kanskje er det du som er mannen i speilet. Du har bare ikke sett speilbildet ditt ennå.

Jeg ønsker deg alt godt.

Kilder: Ulebergs kronikk «Også vi når det blir krevet» (Fædrelandsvennen 7. januar 2021), mitt svar «Svar til Odd-Inge Uleberg» (8. januar 2021), hans «Svar til Einar Øgrey Brandsdal» (9. januar 2021), Kom24 (11. juni 2021), «Takk til likestillingsministeren» (27. juni 2022), «Livsfarlig fra Søvik» (5. september 2022), Kirkebakken nr. 6 2023, «I dag er jeg helt uenig med ham» (11. juni 2024) og «Om å stå og vente i et lyskryss» (Vennesla Tidende 23. mars 2026). Faksimilene er lenket til kildene. E-postene fra 2015 og 2021 har jeg i arkivet mitt.

Toppbildet er en faksimile fra 2018, da Uleberg ble Vennesla kommunes første kommunikasjonsrådgiver. Foto: Vivian Andersen. Bakgrunnsbildet viser Vennesla sett fra fly. Foto: Amss125, Wikimedia Commons, CC BY-SA 3.0, beskåret og gjort litt mørkere.