Filmdokumentaren der jeg er sentral, men som produsentene aldri viste meg
Jeg er blant de mest omtalte i filmdokumentaren «Mørke Skyer», som tidligere i år gikk på kino og som etter planen snart skal vises på VGTV. Likevel fikk jeg den aldri tilsendt av produsentene, og jeg ble heller ikke invitert til premieren. Kun ved en tilfeldighet fikk jeg se den.
Nå går jeg gjennom påstandene om meg, punkt for punkt, med dokumentasjon.
Jeg gjengir ikke dokumentaren for å republisere den, men for å kunne svare på konkrete påstander som fremsettes om meg. Der jeg viser til sekvenser fra filmen, er formålet å dokumentere nøyaktig hvilke påstander jeg imøtegår. Jeg bruker derfor i hovedsak tekstsitater og tidskoder. Enkelte stillbilder brukes bare der det er nødvendig for å vise hvordan en påstand faktisk er fremstilt visuelt.
Jeg viser bare til private meldinger der de er nødvendige for å dokumentere et konkret poeng i saken. Opplysninger som gjelder private forhold, helse, kontaktinformasjon eller uvedkommende tredjepersoner, er ikke relevante for min kritikk og er derfor utelatt eller sladdet.
«Jeg tror denne gjennomgangen vil sette «Mørke Skyer» i et helt annet lys.»
Dokumentaren og innholdet har fått betydelig oppmerksomhet og ros. Men hva skjer når påstandene som fremsettes av bidragsyterne blir holdt opp mot dokumentasjonen? Det er nettopp det jeg skal gjøre.
For flere av påstandene og fremstillingene i dokumentaren mener jeg enten er feil, mangler avgjørende kontekst eller ikke tåler møtet med dokumentasjonen jeg sitter på.
«Her får du derfor ikke bare min versjon. Du får dokumentene, e-postene og tidslinjen som gjør at du selv kan kontrollere påstandene og trekke din egen konklusjon.»
VGTV planlegger å vise «Mørke Skyer», en dokumentar om Sørlandsnyhetene og den betente kunstsilodebatten i Kristiansand. Allerede før visningen har dokumentaren blitt utsatt to ganger, etter det jeg forstår mye fordi flere av de omtalte personene har gitt tilbakemeldinger til VG.
Jeg skal ikke forsøke å faktasjekke alt som blir sagt i dokumentaren. Den handler også om mennesker, hendelser og forhold jeg ikke har forutsetninger for å vite alt om. Jeg skal holde meg til det jeg faktisk kjenner.
«Påstandene om meg. Min rolle. Hendelser jeg selv var en del av. Og konkrete fremstillinger der jeg sitter på dokumentasjon som viser noe annet enn det inntrykket dokumentaren etterlater.»
Hva blir sagt? Hva blir utelatt? Hvilket inntrykk skapes? Og hva viser dokumentasjonen når vi legger den ved siden av påstandene?
Dette handler ikke om at du skal tro på min versjon fremfor produsentenes eller bidragsyternes.
«Ikke tro på meg. Sjekk selv.»
E-poster kan leses. Datoer kan kontrolleres. Dokumenter kan etterprøves. Hendelsesforløp kan settes opp kronologisk. Der jeg har dokumentasjon, skal jeg vise den. Der jeg vet hva som skjedde fordi jeg selv var involvert, skal jeg forklare det. Og der jeg ikke vet, skal jeg holde meg unna.
Om «Mørke Skyer» til slutt blir vist, vet jeg ikke. Jeg har varslet VG om funnene mine og oversendt informasjon om flere av forholdene jeg mener de bør undersøke før en eventuell publisering.
Men uansett hva som skjer med dokumentaren, mener jeg at påstandene om meg nå må tåle å bli kontrollert. Derfor legger jeg frem dokumentasjonen jeg sitter på. Så kan alle som ønsker det undersøke påstandene, se hva som faktisk kan dokumenteres og trekke sine egne konklusjoner.
La meg samtidig gjøre én ting helt klart: Jeg har ingenting imot at det lages en dokumentar om kunstsilodebatten. Det var en stor, konfliktfylt og viktig debatt i Kristiansand, og den fortjener et kritisk blikk. Også på min rolle.
Jeg forventer ikke å bli fremstilt fordelaktig. Jeg forventer heller ikke at produsentene eller bidragsyterne skal være enige med meg.
Men når det fremsettes konkrete påstander om meg, forventer jeg at de tåler å bli kontrollert. Og jeg forventer at jeg får en reell mulighet til å svare på dem.
Det er derfor jeg lager denne gjennomgangen. Jeg legger frem det jeg har. Så kan du kontrollere det selv og gjøre deg opp din egen mening.
«Påstand for påstand. Dokument for dokument.»
Hvordan jeg ble kjent med dokumentaren
Historien om selve prosessen sier også mye. Da dokumentaren skulle lages, hadde regissør Dan Korneli og jeg en rekke SMS-meldinger frem og tilbake. Helt tilbake til januar 2024. Jeg var i utgangspunktet positiv til å bidra.
Det endret seg da jeg på egen hånd fant ut at Kristian Landmark skulle være produsent. Landmark hadde gjennom flere år skrevet en rekke kritiske saker om meg. Med den historikken mente jeg det var vanskelig å ha tillit til at en dokumentar der han hadde en sentral rolle ville gi en balansert fremstilling av meg og min rolle.
Hva denne historikken består i, kan jeg vise helt konkret. I mars 2023 delte Landmark en artikkel om sponsoravtalen mellom Blivakker og Vipers, og kommenterte den offentlig slik:
Tre måneder senere, i juni 2023, sendte han meg disse meldingene på Messenger:
Landmark forklarte altså først at meldingene var ment for en annen, en «Einar Salvesen» i Drammen, en kompis av ham. Jeg ble nysgjerrig og lette, men fant verken noen «Einar Salvesen» i Drammen eller noe han skulle ha skrevet. Da jeg spurte Landmark hva denne Salvesen egentlig hadde skrevet, kom en ny forklaring:
En «spøk» altså, etter at det først var en melding til feil person. Uansett hvilken forklaring man velger å tro på, står innholdet igjen: Mannen som senere skulle produsere en dokumentar der både Nils Nilsen og jeg er sentrale, ba meg «ta avstand fra Nils Nilsen NÅ», omtalte dem som liker statusene mine som «losere», og skrev rett ut at han mente Sørlandsnyhetene burde stenges. Det var med denne erfaringen i bakhodet jeg vurderte om jeg kunne ha tillit til prosjektet.
Messenger-meldingene var heller ikke et enkeltstående utslag. Sommeren 2023, da Høyres ordførerkandidat Mathias Bernander kritiserte teaseren til spillefilmen «Perleporten», skrev Landmark dette offentlig:
I et lengre innlegg gjorde han koblingen til meg eksplisitt:
«En karakter basert på det offentlige inntrykket av Einar Brandsdal ville aldri fungert på noe nivå», skriver han videre, før han vender kritikken mot Bernander. Dette er altså produsentens offentlig uttrykte syn på meg, to og et halvt år før dokumentaren der jeg er blant de mest omtalte.
Derfor takket jeg nei til å medvirke. Det gjorde jeg skriftlig, og jeg forklarte samtidig hvorfor:
«Jeg ønsker ikke å delta i dokumentaren. Med tanke på Landmarks mangeårige kritiske holdning til meg, opplever jeg det som vanskelig å se hvordan dette kan bli et troverdig og balansert portrett – verken for meg eller for seerne. VG er også informert.»
Min SMS til Dan Korneli, 19. juni 2025
En god venn mente likevel at jeg burde tenke meg om en gang til og gi prosjektet en mulighet, på tross av all kritikken Landmark hadde rettet mot meg. Han mente jeg burde forsøke å legge den til side, og han fikk overtalt meg til å gi det hele et forsøk.
Nesten med en gang etter samtalen med vennen min tok jeg derfor kontakt med Dan igjen. Jeg ønsket blant annet å vite hvem som allerede hadde latt seg intervjue, og hvem de ellers vurderte å ha med:
«Hei Dan. Håper du har en fin sommer. Hvem har latt seg intervjue til nå? Og hvem er i tenkeboksen? Einar»
Min SMS til Dan Korneli, 20. juli 2025
Svaret jeg fikk var dette:
«Jeg kommer ikke til å gå ut med mer informasjon om hvem som medvirker i prosjektet før produksjonen er ferdig. Jeg håper også du velger å stille opp til intervju.»
Dan Korneli, SMS 20. juli 2025
For meg var dette avgjørende. Jeg vurderte fortsatt om jeg skulle stille opp i dokumentaren, men samtidig ble sentrale deler av premissene holdt tilbake. Noen navn hadde jeg riktignok fått i den første samtalen, men helheten fikk jeg aldri: verken hvem som til slutt ville medvirke, eller hvem produsentene ønsket å intervjue. I praksis ble jeg bedt om å ta stilling til om jeg skulle delta, uten å vite hvem jeg eventuelt skulle inngå i en dokumentar sammen med. Og det var den manglende åpenheten i denne meldingen som gjorde at jeg ikke ville mer.
Korneli fortalte meg selv at ambisjonen opprinnelig var å få dokumentaren vist på TV 2 eller NRK, men at begge kanalene hadde takket nei, og at det nå var VGTV som skulle publisere den. Da valgte jeg å kontakte VG direkte, slik at de skulle forstå hvorfor jeg ikke stilte opp i dokumentaren. Jeg ville gi dem bakgrunnen for at jeg hadde takket nei, fortelle om den manglende åpenheten underveis, og om noe jeg først hadde funnet ut på egen hånd:
«Videre ble jeg ikke informert av regissør Dan Korneli om at Kristian Landmark hadde en sentral rolle i produksjonen. Denne informasjonen ble jeg først kjent med på et senere tidspunkt.»
Fra min e-post til VGTV, 4. februar 2026
Dokumentaren hadde førpremiere på kino i Kristiansand 26. februar 2026. Jeg er en av personene som omtales mest i dokumentaren, men fikk aldri invitasjon til premieren. Jeg fikk heller aldri tilsendt kinoversjonen fra Øya Film AS som stod bak produksjonen.
At jeg i det hele tatt fikk se dokumentaren, skyldtes en tilfeldighet. En bekjent som også var omtalt i kinoversjonen ga meg tilgang. Dermed fikk jeg se en dokumentar der jeg selv sto sentralt, ikke fordi produksjonen ga meg muligheten, men fordi den kom til meg via andre.
Det var først den 11. august 2026 at produksjonen sendte meg en versjon av dokumentaren. Det var Kristian Landmark selv som sendte den, på e-post. Da hadde det gått mer enn fem måneder siden kinopremieren.
Samme kveld så jeg gjennom dokumentaren og noterte 14 feil. Det ga jeg Landmark beskjed om med en gang:
Tell gjerne etter: I løpet av ett døgn ba Landmark om å få punktene mine rundt ti ganger. Som tekstplakater, som innlegg, som filmet diskusjon, og som ren liste: «Send meg punktene dine.» «Send meg punktene, så kan vi diskutere.» «Du har dem jo skrevet ned.» «Har ikke fått punkter.» «Leverer film til vg fredag, så trenger de punktene i god tid.» «Send meg det du mener er usannheter.» Dagen etter var fristen plutselig gått ut i april.
Underveis ville han også gjerne vite hvem rådgiveren min var. Da jeg svarte at jeg måtte snakke med en rådgiver først, mente han at jeg ikke trengte det, at jeg hadde jo skrevet ned alt sammen, og at han ikke hadde fått noen punkter. Han spurte deretter hvem rådgiveren min var. «Danby Choi?», gjettet han (nei, det var ikke redaktøren i Subjekt).
Men morgenen etter, da jeg fortalte at jeg ville rådføre meg før jeg sendte noe, snudde tonen:
Legg merke til hvor merkelig dette er: En tilsvarsfrist som «gikk ut i april», for en versjon produksjonen aldri hadde sendt meg. Den første versjonen jeg noen gang fikk tilsendt fra dem, kom 11. august. Kinoversjonen så jeg bare fordi andre ga meg tilgang. Fristen jeg angivelig hadde oversittet, gjaldt altså en film jeg aldri fikk av dem som satte fristen.
I samme melding skrev Landmark også at han burde vært min rådgiver, og jeg hans. Han var på dette tidspunktet produsent for en dokumentar der jeg var sentralt omtalt, og skulle etter min forståelse forholde seg upartisk til min tilsvarsprosess. Et forslag om å bytte rolle som rådgivere fremstår etter mitt syn som uvanlig i den sammenhengen.
I en telefonsamtale samme uke gjentok jeg at det er produksjonens oppgave å dokumentere påstandene i dokumentaren. Da svarte Landmark at alt er dokumentert etter beste evne, at han er en filmskaper som selger filmer til selveste BBC, verdensklasse, og at jeg fornærmet ham på det groveste ved å antyde noe annet. Jeg beklaget og sa at jeg ikke hadde til hensikt å fornærme ham, men at jeg mener dokumentasjonen ikke holder. Hele dette forløpet har jeg beskrevet skriftlig for VG.
Det er ingen tvil om at Kristian Landmark er dyktig i sitt fag. Men at man lager verdensklasse og selger dokumentarer til BBC, betyr ikke at man slipper å dokumentere påstandene i dokumentaren man lager om andre.
Jeg overlater til leseren å vurdere dialogen. Mitt poeng er at jeg opplevde et press om å svare umiddelbart, begrunnet med at tilsvarsfristen allerede var passert og at jeg ikke trengte noen rådgiver.
Dialogen fikk også en epilog. Dagen etter at jeg hadde sendt den skriftlige gjennomgangen til VG, med åpen kopi til Landmark og Korneli, reagerte Landmark på at samtalen vår kunne bli delt videre, og skrev at han ikke kom til å skrive mer til meg i noen kanaler. Jeg svarte at delingen med VG hadde skjedd åpent, med kopi til både ham og Dan, og at det ikke lå noen skjult hensikt bak.
Ansiktet mitt var de derimot ikke like tilbakeholdne med å bruke. På selve filmplakaten er jeg photoshoppet inn som Jesus-statuen på toppen av siloen, med armene strukket ut over byen. Over meg flyr et fly som drar et banner med ordene «GLEDE GLEDE GLEDE». GLEDE GLEDE GLEDE AS er et selskap jeg selv eier, og motivet er ikke tilfeldig: Nøyaktig det samme flyet med det samme banneret finnes i et anonymt maleri som i 2023 ble hengt opp i bystyresalen i Kristiansand. Om produsentene bevisst har brukt dette som en gjenkjennelig referanse til meg, eller om det er en tilfeldighet, vet jeg ikke, men bildet illustrerer uansett hvor spesifikt og gjenkjennelig jeg er fremstilt i markedsføringen, uten at jeg ble spurt.
Jeg ble aldri spurt om ansiktet mitt kunne brukes på denne måten.
Filmplakaten vises her fordi den visuelle fremstillingen av meg er en del av det jeg kritiserer. Jeg viser den for å dokumentere hva kritikken gjelder, ikke for å markedsføre eller republisere dokumentaren.
Maleriet fra bystyresalen er verdt et sideblikk, for det sier noe om debattklimaet i byen. Jeg er malt inn foran hesten til Nicolai Tangen, Tommy Sharif er plassert i en kum, og Nils Nilsen er fremstilt korsfestet. Fædrelandsvennen har fått navnet «Feigelandsvennen», og over det hele flyr flyet med «GLEDE GLEDE GLEDE»-banneret. Bildet ble senere hengt opp flere steder i byen, blant annet på byggegjerdet rundt Kunstsilo, sammen med flere lignende motiver. Hvem som sto bak, visste ingen på lang tid, inntil det ble avslørt at det var Tronn Hansen selv som hadde hengt bildet opp i bystyresalen. Fædrelandsvennen skriver det nå rett ut i sin egen bildetekst: «Tronn Hansen har siden stått frem som kunstneren bak.»
Her er to av de andre bildene Tronn Hansen laget, slik avisene selv gjenga dem:
Da det senere ble kjent at Steinar J. Olsen hadde skaffet seg et av disse bildene, forsøkte Fædrelandsvennen i flere dager å få svar fra ham: hvordan han fikk tak i bildet, om han visste hvem som hadde laget det, og hvilken rolle han selv hadde i prosjektet. Han svarte ikke direkte på spørsmålene, men skrev at han «setter pris på kunst som appeller både til hjerte og hjerne». Det hører med til bildet at mange i byen reagerte sterkt negativt på disse bildene da de dukket opp, og flere oppfattet dem som ren sjikane av de avbildede. Å bli forbundet med prosjektet var derfor neppe uten omkostninger. I dokumentaren er Olsen samtidig blant dem som kritiserer anonyme ytringer skarpest. Jeg overlater til leseren å vurdere sammenhengen.
Kontrasten er vanskelig å overse: Jeg ble verken invitert til førpremieren, informert om visningen eller tilsendt kinoversjonen av dokumentaren. Men ansiktet mitt fikk en sentral plass i markedsføringen.
Og det er én detalj til på plakaten som er verdt å merke seg. Helt nederst, med liten skrift, står det at dokumentaren er laget med støtte fra blant andre Cultiva.
Det kommer jeg tilbake til.
Da jeg hadde sett kinoversjonen, tok jeg kontakt med Norsk filminstitutt. Der møtte jeg forståelse, men fikk samtidig beskjed om at PFU og Vær Varsom-plakaten ikke gjelder for visning på kino. De kunne derfor ikke hjelpe meg videre.
Men situasjonen blir en annen dersom dokumentaren publiseres av VG. Da er det pressens egne regler som gjelder. Dette har VGTV selv bekreftet skriftlig overfor meg i to e-poster 13. februar 2026.
Publiseringen er dessuten allerede blitt utsatt to ganger. Etter det jeg forstår, har flere av personene som omtales i dokumentaren kommet med tilbakemeldinger som har bidratt til at publiseringen er blitt skjøvet på.
«Eventuelle tidligere/andre versjoner, visninger eller presentasjoner, blant annet førpremiere på kino i Kristiansand, er ikke noe VGTV kan uttale seg om eller svare for. Vår vurdering vil naturlig nok ta utgangspunkt i den endelige versjonen som er planlagt å bli publisert hos oss.»
«Vi vil også forsikre oss om, før publisering, at du får mulighet til å imøtegå eventuelle påstander som fremmes mot deg i dokumentaren.»
Hans Andreas Fay, Head of Acquisition VGTV, e-post 13. februar 2026 kl. 10:21
«Dersom det fremmes konkrete og identifiserbare påstander om deg, vil retten til samtidig imøtegåelse bli ivaretatt på en forsvarlig måte.»
Hans Andreas Fay, VGTV, e-post 13. februar 2026 kl. 14:09
Det er ryddig, og det er slik det skal være.
Hvordan bråket i Kristiansand egentlig begynte
Det er det nok mange som har lurt på. Og det hele startet egentlig med én enkel kommentar. Den kom fra meg.
I desember 2017 skrev Fædrelandsvennen at det ble bedt om 100 millioner kroner fra Cultiva til kunstsiloen. I kommentarfeltet under den saken skrev jeg:
«Det er sjelden jeg blir mer oppgitt over unødvendig pengebruk enn dette tøyseprosjektet. Å bruke over en halv milliard på byens desidert styggeste bygg er en skandale.»
Min kommentar på fvn.no, desember 2017
Kommentaren ble så populær at Fædrelandsvennen på selveste nyttårsaften 2017 valgte å lage en egen sak om den ene kommentaren. Og reaksjonene kom raskt.
Hadde jeg visst hvor mye drama denne ene kommentaren skulle føre til, hadde jeg nok tenkt meg om en gang til. For å være ærlig: minst én million ganger.
Daværende ordfører Harald Furre mente jeg burde sette meg bedre inn i saken før jeg uttalte meg. Kulturstyreleder Terje Næss (Ap) åpnet sitt svar i avisen med ordene: «Først tenkte jeg: Hvorfor gidder avisen å bruke så mye tid på han der Brandsdal.»
Fædrelandsvennens kulturredaktør Karen Kristine Blågestad fulgte opp med å beskrive meg som rik på penger, men fattig på kunst.
Det var med andre ord ikke en kommentar som forsvant ubemerket. Tvert imot. I det samme intervjuet ble det opplyst at utspillet mitt allerede hadde utløst 85 kommentarer på fvn.no. Og skal man dømme etter kommentarfeltet, var det langt fra alle som stilte seg på politikernes side.
Det som begynte som noen få linjer om pengebruk og et gammelt silobygg, skulle etter hvert utvikle seg til noe langt større.
Jeg ble ærlig talt litt satt ut. Tre profilerte personer rykket ut fordi en helt vanlig gutt fra Åsane hadde tillatt seg å mene noe om bruken av offentlige penger på en gammel kornsilo på havna i Kristiansand.
Men reaksjonene fikk en effekt de neppe hadde sett for seg. Politikerne og Fædrelandsvennen forsto nok ikke helt hva som var i ferd med å skje da de stilte seg imot det mange vanlige innbyggere mente om pengebruken på kunst og kultur, og etter hvert også om det flere opplevde som ukultur. Folk begynte å ta kontakt med meg.
Først én. Så en til. Etter hvert stadig flere.
Jeg ble fullstendig spammet, nedringt og teppebombet med dokumenter, filer, bilder og avisklipp om prosessene bak Kunstsilo-prosjektet. Noe kjente jeg til fra før. Mye hadde jeg aldri sett.
Det var da nysgjerrigheten for alvor tok over. Det som hadde begynt som en enkel kommentar om pengebruk, utviklet seg til et ønske om å forstå hvordan hele prosjektet egentlig hadde blitt til. Jeg begynte å lese, lete og stille kritiske spørsmål. Mange av dem som tok kontakt, ønsket at jeg skulle se politikerne i kortene. Og jeg hadde jo hatt en del meninger fra før, så kanskje kjente de på at jeg kunne dykke ned i det mange omtaler som «fiffens» måte å håndtere ting på.
Spørsmålene meldte seg raskt: Hadde vi virkelig demokrati i Kristiansand? Ble beslutningene tatt slik de burde? Er det slik at nettverk trumfer kompetanse? Fulgte politikerne mandatene sine? Var de virkelig opptatt av åpenhet?
Og jo mer jeg dykket ned i prosjektet, jo mer spennende ble det. Det var som å bli etterforsker i egen by. Hele tiden forsøkte jeg å snu det rundt: Hva ville jeg selv ha gjort hvis jeg forsøkte å skjule noe? Hvordan ville jeg ha løst det da? Etter hvert brukte jeg en betydelig del av hverdagen min på å forsøke å finne ut hva som faktisk hadde skjedd, hvem som hadde tatt beslutningene, og hvordan prosessene hadde foregått.
Og jeg må ærlig innrømme: Den tiden der var fantastisk gøy. Jeg var helt overtent og gira. Jeg våknet grytidlig om morgenen og gledet meg bare til å komme på kontoret for å grave videre. Ellevilt spennende.
Etter hvert som bildet begynte å klarne, tipset jeg Fædrelandsvennen om det jeg fant. Og jo mer som falt på plass, jo sikrere var jeg på at media ville bli elleville av begeistring over jobben vi hadde gjort, alle vi som satt og utvekslet dokumenter med hverandre. Jeg så vel nærmest for meg at jeg skulle få det berømte tusentipset fra avisen hver eneste dag. Så ventet jeg. Jeg regnet med at avisen ville undersøke opplysningene og skrive om dem.
Men klokken gikk, dagene gikk, og ingenting skjedde.
Jeg ventet og purret. Sendte mer, purret igjen, ventet. Fortsatt ingenting. Flere tips, igjen og igjen. Dokumenter, opplysninger og spor jeg mente var verdt å undersøke. Nei, det skjedde ingenting. Ikke ett eneste av tipsene ble til en sak.
Etter hvert begynte jeg å tvile på meg selv. Var det bare jeg som syntes dette var interessant? Hadde jeg gravd meg så langt ned i saken at jeg hadde mistet perspektivet på hva andre faktisk ville bry seg om?
Men den følelsen slapp ikke taket. Noe i meg sa at dette var viktig. At det vi hadde funnet, ikke bare angikk oss, men byen og menneskene som bodde der. Og at flere burde få muligheten til å se det samme som vi nå hadde sett.
Så en dag bestemte jeg meg rett og slett: Hva om jeg bare skriver om det selv, siden lokalavisen var så uinteressert?
Jeg satt akkurat da og jobbet med en konkret sak, et tips jeg hadde fått av Nils Nilsen. Han og jeg var blitt ganske glade i å lage tidslinjer sammen. Nesten som i en thrillerserie, der noen har en vegg full av ark og graver seg gjennom dokumenter med datoer, avisklipp og uttalelser.
Tipset gikk ut på at Kristiansands tidligere ordfører Arvid Grundekjøn høsten 2016 hadde lagt ut bilder av en rå seilbåt han benyttet seg av. Vi var sikre på at det var Nicolai Tangens båt «Nikita».
Sporet lå åpent tilgjengelig. Vi gikk gjennom bildene Grundekjøn selv hadde publisert på Facebook, båtregistre og alt vi ellers kom over av dokumentasjon, og fant det vi mente dokumenterte ferieturen med båten.
Det som fikk meg til å stille spørsmål, var rekkefølgen. Samme høst, kort tid før båtturen, var samarbeidsavtalen mellom Sørlandets Kunstmuseum og AKO Kunststiftelse blitt inngått. Og avtalen var signert av Grundekjøn på vegne av AKO Kunststiftelse, altså stiftelsen opprettet av Nicolai Tangen. Først signaturen, så turen med Tangens båt. Jeg sier ikke at dette i seg selv dokumenterer noe ulovlig eller utilbørlig.
For meg var dette øyeblikket da saken endret karakter. Jeg satt ikke lenger bare med spørsmål om en dyr kunstsilo. Jeg satt med spørsmål om roller, relasjoner og prosessene bak prosjektet.
Det var da jeg for alvor begynte å tenke: I denne byen er det ting som fortjener å bli undersøkt nærmere.
Jeg bestemte meg for å ta sjansen og begynte å skrive min aller første sak, som skulle publiseres på min egen Facebook-side med Grundekjøn tagget direkte i innlegget. Saken handlet egentlig mer om det politiske miljøet i Kristiansand enn om selve båten: Grundekjøn var ordfører i Kristiansand da Nicolai Tangen presenterte «gaven» i 2015. Etter at han gikk av som ordfører, ble han styreleder i AKO Kunststiftelse. Der signerte han avtalen med Sørlandets Kunstmuseum på vegne av stiftelsen.
Jeg var 99 prosent sikker på at seilbåten på bildene hans faktisk var Nicolai Tangens båt.
Men 99 prosent er ikke 100.
Rett før jeg trykket «publiser», snudde jeg meg til en god venn og sa: «Nå legger jeg ut saken. So help me God!»
For tok jeg feil, måtte jeg være forberedt på å beklage offentlig til hele byen.
Jeg trykket publiser.
Kort tid etter kom bekreftelsen. Grundekjøn bekreftet at det stemte. Deretter tok Nettavisen saken min og gjorde den til sin egen.
Det ble et vendepunkt for meg. Det første tipset jeg valgte å undersøke og publisere selv, viste seg å holde.
Og Nicolai Tangen beklaget det hele offentlig i avisen.
Og den aller største seieren min var denne: Magefølelsen min hadde vært riktig. Tipsene jeg hadde foret lokalavisen med, var av stor interesse. Så spennende at riksmediene tok tak i dem, men altså ikke interessante nok for min egen lokalavis.
Og det forbauset meg veldig. Hva var det med lokalavisen, som mente at tips fra meg ikke var interessante for leserne sine, når riksmediene mente det stikk motsatte?
Da innså jeg noe: Skal du få ut noe her i dag, må du ta skjeen, eller kanskje helst spaden, i egne hender. Du får ikke gjort noe om du må vente på andre som ikke er interessert.
Så jeg begynte å skrive så blekket sprutet. Eller kanskje riktigere: så bokstavene på tastaturet forsvant. Og sakene kom på løpende bånd.
På Facebook publiserte jeg «Avsløringen 1», så «Avsløringen 2», og fortsatte derfra. Til slutt ble det nærmere femten saker om det jeg hadde funnet i prosessene rundt Kunstsilo-prosjektet.
Responsen var enorm. Folk leste, delte, diskuterte og fortsatte å sende meg nye tips og dokumenter. Det som hadde startet med én kommentar på nyttårsaften, hadde utviklet seg til noe langt større.
Og midt i alt dette slo en tanke rot hos meg: Hvis så mange mennesker var like opptatt av disse sakene som jeg var, og hvis jeg måtte publisere dem på min egen Facebook-side for at de skulle komme ut, kanskje Kristiansand trengte et nytt medium.
«Det var slik Sørlandsnyhetene ble til.»
Påstand for påstand. Dokument for dokument.
Her er punktene, med omtrentlige tidskoder fra dokumentaren.
1. Feil om spredning og sponsing (ca. 07:30)
Tronn Hansen hevder i dokumentaren at saken hans om ungdomsarbeid på Island var den eneste saken som fikk større organisk spredning enn saker det ble brukt penger på å promotere. Det stemmer ikke.
Det ble bare brukt penger på promotering av noen få av de aller første sakene i perioden Hansen selv var redaktør. Senere saker ble ikke sponset.
Hansen var, ifølge hans egne opplysninger, kun involvert i Sørlandsnyhetene i ni dager, og han skrev fire til fem saker. Etter at han sluttet, ble det publisert rundt 1 200 til 1 300 innlegg på siden. Det kan jeg dokumentere: Jeg lastet ned sidens fulle Facebook-arkiv før jeg trakk meg ut for andre gang, for rundt sju år siden.
Hansen hadde verken tilgang til statistikken eller innsyn i utviklingen etter at han forlot redaksjonen. Når han likevel sammenligner spredningen av sin egen sak med det samlede innholdet på siden, sammenligner han med over tusen saker han aldri har sett tallene for. Det er en sammenligning han ikke har grunnlag for å gjøre.
2. «Champagnegate» ble aldri publisert (ca. 13:10)
Hansen forteller at han kort tid etter oppstarten ble «presentert med Champagnegate». Det ordet hørte jeg selv for første gang i dokumentaren. Ingen sak med det navnet, eller det innholdet, er noen gang publisert i Sørlandsnyhetene.
La meg være helt åpen om bakgrunnen: Informasjonen om at det var kjøpt inn store mengder champagne til åpningen av kunstsiloen, kom fra meg. Jeg ga den til Hansen som ren bakgrunnsinformasjon. Og det er nettopp poenget: Selv om redaksjonen satt på tipset, ble det aldri publisert.
Jeg har gått gjennom hele Facebook-arkivet til Sørlandsnyhetene. Der forekommer ordet champagne bare fem ganger, slik jeg kan se, og da i andre sammenhenger enn innkjøp til siloåpningen, i formuleringer som at noen heller burde «lage litt vaffelrøre og stå i kioskene i idrettshallene fremfor å nippe til champagne», eller at Furre, Tangen og Fuglestad «sprettet nok champagnen litt for tidlig denne runden». Jeg har ikke funnet ett eneste innlegg som omtaler champagneinnkjøp til åpningen av Kunstsilo.
Kilden som i sin tid tipset meg, snakket jeg med igjen for få dager siden. Vedkommende bekrefter historien og har sagt seg villig til å bekrefte den overfor VG. VG er informert om dette.
Så det Hansen kaller «Champagnegate», er i virkeligheten historien om et tips som ble vurdert og lagt bort. Det var ikke slik at alle tips Sørlandsnyhetene fikk, ble til saker. Tipsene måtte sjekkes. Det er det motsatte av å spre udokumenterte påstander, og det er Hansens eget eksempel som viser det.
3. Påstanden om 25 000 flasker vin gjelder en gammel straffesak (ca. 13:50)
Havnedirektør Halvard Aglen sier i dokumentaren at det ble beskrevet som at han sammen med politikere hadde deltatt i smugling av 25 000 flasker vin som ble klargjort til åpningen av kunstsiloen. Det stemmer ikke. Sørlandsnyhetene skrev om en helt annen sak om 25 000 flasker vin: en gammel straffesak der en mann i Klubben i Kristiansand hadde smuglet inn over 25 000 flasker vin fra Italia. Den saken ble dekket av Nettavisen allerede 20. mars 2015, flere år før noen visste hva Kunstsilo var. Aglen er selv medlem i Klubben og ledet Klubbens direksjon i 2014, samtidig som han var havnedirektør. Det ble aldri skrevet at flaskene skulle brukes til siloåpningen, og aldri at Aglen selv hadde smuglet noe som helst.
Og her trenger ingen å ta mitt ord for det. I hele Facebook-arkivet til Sørlandsnyhetene finnes det ett eneste innlegg som nevner 25 000 flasker vin. Det ble publisert 2. april 2018, og her er hva som faktisk sto:
«For en tid siden ble en rekke av Klubbens medlemmer avslørt og domfelt/bøtelagt for å ha drevet med ulovlig import (smugling) og omsetning av dyr fransk vin (over 25000 flasker). Importen/smuglingen foregikk over Kristiansand Havn. (se kilder nedenfor)»
Sørlandsnyhetene, «Havnedirektørens hemmelige klubb», 2. april 2018
Les innlegget en gang til, og legg merke til tre ting. Det handler om den gamle straffesaken, og oppgir kilder. Det står ingenting om at vinen hadde noe med siloåpningen å gjøre. Og det står ingenting om at Aglen selv hadde smuglet noe som helst.
Historien Aglen gjenforteller i dokumentaren, altså at han skulle ha blitt beskyldt for å smugle vin til siloåpningen, står rett og slett ikke i det Sørlandsnyhetene publiserte.
4. «Gjenta en løgn»-premisset er feil (ca. 14:09)
Aglen sier i dokumentaren at man «bare gjentar en løgn og gjentar en løgn og gjentar en løgn», og at ti prosent til slutt tror på den.
Slik jeg forstår utsagnet, bygger det på en forutsetning om at Sørlandsnyhetene gjentatte ganger publiserte en uriktig påstand om vinsmugling til siloåpningen. Det har jeg ikke funnet støtte for i arkivet.
Som vist i punkt 3 finnes omtalen av vinflaskene i ett eneste innlegg, fra 2. april 2018. Innlegget gjaldt en eldre straffesak og oppga kilder. Det sto ikke at flaskene skulle brukes til siloåpningen, og det sto ikke at Aglen hadde smuglet noe.
Jeg har derfor bedt VG dokumentere hvilke konkrete publiseringer dokumentarens fremstilling bygger på.
5. Feil at alt var anonymt (ca. 14:50)
Hansen sier: «Det ble jo ingen avis. Det var ikke skribenter, det var ikke noen avsender, det var anonymt.» Dette stemmer ikke.
Noen få av de tidligste sakene var anonyme, og noen av dem skrev jeg selv. Det var gladsaker om unge gründere som ikke hadde fått spalteplass i lokalavisen, litt velfortjent skryt til folk som sto på. De sakene burde jeg selvsagt bare ha signert med navnet mitt, for det var jo bare hyggelige saker.
Etter at Hansen forlot prosjektet, ble så godt som alt signert med fullt navn. Enkelte unntak fantes fortsatt. Det gjaldt en del saker Nils Nilsen skrev, noe han selv har vært åpen om, og noen innsendte saker der skribentene ikke turte å la navnet sitt stå på trykk. Men at jeg og Nils Nilsen var involvert, var kjent for de aller fleste nesten helt fra starten.
Jeg har tidligere sagt at mellom 50 og 100 personer skrev saker for oss. Etter å ha gått gjennom arkivet ser jeg at det tallet var noe for høyt. En systematisk gjennomgang av sidens Facebook-arkiv dokumenterer 42 navngitte skribenter, fra politikere og samfunnsøkonomer til helt vanlige innbyggere. Det reelle tallet er noe høyere, siden arkivet verken dekker sidens aller første uker eller innlegg som senere ble slettet.
Det endrer likevel ikke poenget: Dette var ikke et anonymt prosjekt uten avsender. Blant dem som skrev under fullt navn var også Eivind Ljøstad, sjefredaktør i Fædrelandsvennen. Arkivet viser dessuten 54 signerte leserinnlegg og kommentarer fra min egen hånd, om alt fra bompenger, kommuneøkonomi og havnedrift til Røde Kors, Downs syndrom og norsk pressedekning.
Hansen uttaler seg om en periode han ikke var en del av.
6. Hansen om konspirasjonsteorier (ca. 14:52)
Hansen sier i dokumentaren at «der var ikke rom i det å være en avis og så være en konspirasjonsteoretiker». Jeg mener denne karakteristikken bør vurderes opp mot hva Sørlandsnyhetene faktisk publiserte. Arkivet viser at sidens innhold omfattet en rekke saker om havn, kommuneøkonomi, Kunstsilo, bompenger, eiendomsskatt og andre lokale samfunnsspørsmål. Flere av sakene ble senere fulgt opp av etablerte medier eller offentlige organer. Etter mitt syn gir det et mer presist bilde enn en generell karakteristikk av prosjektet som konspirasjonstenkning.
Facebook-arkivet forteller nemlig en helt annen historie enn karakteristikkene. Her er noen av sakene Sørlandsnyhetene omtalte først, med datoer, og som senere ble fulgt opp av Fædrelandsvennen, andre medier eller offentlige myndigheter:
- Havnedirektørens bindinger i Kanalbyen, 28. august 2018. Sørlandsnyhetene omtalte leilighetskjøpene, og noterte samme kveld, i sanntid: «Lokalavisen FVN har etter en stund også kommet på banen med samme sak og samme spørsmål som SN. Det er bra, og gir saken ytterligere legitimitet (takk FVN).»
- «Den merkelige havnedriften», 25. februar 2019. Klokken 15:17 publiserte Sørlandsnyhetene Nils Nilsens sak om havnedirektørens leilighetskjøp i Kanalbyen, saken Aglen senere selv bekreftet. Klokken 20:39 kom Fædrelandsvennens sak, og klokken 22:22 noterte Sørlandsnyhetene: «FVN følger opp dagens nyheter i SN og på Nettavisen», med lenke rett til FVN-artikkelen. Rekkefølgen er dokumentert med klokkeslett i begge ender.
- Intensjonsavtalen mellom AKO og SKMU, april 2018. Sørlandsnyhetene avdekket og publiserte avtalen. Vidar Kleppe stilte deretter skriftlig spørsmål til ordføreren om den.
- Søknaden om toll- og avgiftsfritak, mai 2019. Sørlandsnyhetene avslørte at SKMU hadde søkt om toll- og avgiftsfritak for import av kunst eid av AKO, fire dager før den store pressekonferansen om «gaven».
- Habilitetsspørsmålene i Cultiva, 2019. Sørlandsnyhetene skrev kritisk om habiliteten i Cultiva-styret gjennom våren og sommeren 2019, med innlegg blant annet 9. mai, 19. juni og 20. juli. I juli 2019 ba Stiftelsestilsynet om en egen habilitetsvurdering i stiftelsen.
- I tillegg: omtalen av «Klubben» med hemmelig medlemsliste (2. april 2018), og en lang rekke saker som ikke handlet om siloen i det hele tatt: bompenger, eiendomsskatt, Gartnerløkka, containerhavn, lærervold i skolen, kommuneøkonomi, NAV, IK Start og Vipers, for å nevne noe.
«Så langt jeg har kunnet se, ble Sørlandsnyhetene ikke kreditert som førstekilde i disse sakene.»
Sørlandsnyhetene måtte dokumentere rekkefølgen selv, i sanntid, med lenker og klokkeslett. Det er derfor jeg kan vise den i dag. Jeg nevner dette fordi rekkefølgen kan kontrolleres, og fordi den gir et annet bilde enn at siden bare spredte udokumenterte påstander.
«En side som «bare spredte løgner», blir sjelden fulgt opp av lokalavisen samme kveld. Og den får i hvert fall ikke Stiftelsestilsynet til å be om habilitetsvurderinger.»
Når det er sagt: Jeg forsøker ikke å fremstille alt som rosenrødt. Sørlandsnyhetene hadde i Nils Nilsen en skarp penn om bord, og Nils sin penn er annerledes enn min. Jeg synes nok en del ganger at han strakk strikken vel langt, men det er hans penn og hans språk. I dag er Nils en god venn av meg, og vi har et godt vennskap. Det ble også skrevet saker som ikke var korrekte. Den jeg husker best, er et usignert innlegg fra november 2018 som beskyldte kommunen for å ha klippet bort ordet «husmødre» fra videoopptaket fra bystyret. Det stemte ikke. Jeg skrev ikke saken selv, men jeg syntes den var pinlig. Men helt ærlig kommer jeg ikke på mange saker som var usanne. Og jeg har hele tiden vært åpen om én ting: Mener noen at jeg har skrevet en sak som var uriktig, vil jeg gjerne beklage. Den tilbakemeldingen har jeg fortsatt til gode å få.
7. Budet gjengis uten formålet (ca. 19:58)
I dokumentaren sies det at jeg la inn bud på 50 millioner kroner og ville «omregulere og videreselge». Men dokumentaren sier ingenting om formålet, som NRK omtalte allerede i 2018. Her er hele historien.
Bakgrunnen var denne: En av byens kremtomter, selv om selve siloen ikke var pen, skulle selges for bare 15 millioner kroner. Grunnen var at tomten ikke skulle omreguleres, og derfor var verdien satt så lavt. Slik jeg husker det, mente enkelte politikere at tomten ikke var verdt mer, og at det ikke fantes interesse for den. Det fikk meg til å tenke: Her kan vi gjøre noe som sikrer Kristiansand Havn større inntekter.
Jeg hadde snakket med en eiendomsutvikler som ikke turte å stikke hodet frem og by selv, men som ga meg muntlig beskjed: Får du kjøpt dette for 50 millioner kroner, og vi kan omregulere, kjøper jeg tomten videre av deg for 70 millioner. Budet innebar altså ingen risiko for meg. Men jeg ønsket ikke å tjene 20 millioner kroner på byens tomt. Derfor skrev jeg i selve budet at overskuddet skulle gå til barn og unge.
«I dag har jeg gjort noe spinnvilt. Jeg har lagt inn bud på siloen i Kristiansand. [...] Hvis budet aksepteres skal tomten videreselges og hele overskuddet skal ikke gå til meg, men til idrett, barn og unge i byen.»
Meg selv, sitert i NRK 7. februar 2018
Slik gikk det ikke. Siloen ble i stedet solgt til Sørlandets Kunstmuseum for 15 millioner kroner. Det var 35 millioner kroner mindre enn budet mitt.
Så kom jeg på en annen idé. En som, for å si det rett ut, skulle røyke reven ut av hiet når det gjaldt Nicolai Tangen.
Allerede i 2015 hadde Tangen gått ut i avisen, sammen med daværende ordfører Arvid Grundekjøn og varaordfører Jørgen Kristiansen, og fortalt at han skulle gi en stor gave til fødebyen sin. Han fristet politikerne med at samlingen inneholdt mye snadder, blant annet flere verk av Edvard Munch.
Men alt jeg hadde lest om Tangen, gjorde meg overbevist om én ting: Denne mannen kommer aldri til å gi fra seg kunstsamlingen sin. Han klarer det rett og slett ikke. Han minner meg på mange måter om Gollum fra Ringenes herre, som hele tiden sier han skal gi fra seg ringen, men som ikke klarer å slippe sin «my precious». Dog er Tangen betydelig kjekkere.
Så jeg la inn et nytt bud: 15 millioner kroner, nøyaktig samme pris som Sørlandets Kunstmuseum skulle betale, uten forbehold om omregulering. Og jeg skulle gi siloen helt gratis videre til Sørlandets Kunstmuseum. Kunstsiloen ville dermed startet 15 millioner kroner bedre, og Kristiansand Havn fikk sitt uansett. Hva var problemet?
Jeg stilte bare ett vilkår, og det utfordret jeg Tangen på i en egen sak på Facebook: Han måtte gi kunstsamlingen enten til Kristiansand kommune eller til Sørlandets Kunstmuseum. For Tangen er flink med ord. Når han sier han gir bort noe til «fødebyen Kristiansand», høres det flott ut, men Kristiansand er et navn på en by, og et navn kan ikke eie noe. Kunsten eies av AKO Kunststiftelse, altså Tangens egen stiftelse. Og han har selv fortalt, om og om igjen, historien om moren som lærte ham at når man gir bort noe, skal man gi det fineste man har. Nå fikk han sjansen.
Jeg var 99 prosent sikker på at han aldri ville gi samlingen fra seg til noen andre enn sin egen stiftelse. Da jeg la ut saken, husker jeg at min daværende styreleder og økonomisjef var oppgitte: Hva gjør du hvis Tangen faktisk gir fra seg samlingen? Da må du betale 15 millioner kroner for ingenting. Det går fint, svarte jeg, det har vi råd til. Og skjer det, er Tangen en mann av sitt ord, og en samling verdt over 500 millioner kroner tilfaller fellesskapet. Men bare vent og se. Han gjør det aldri.
Og tiden gikk. Det var helt stille i byen, så stille at man nesten kunne høre en nål treffe bakken. Tangen var taus.
Fasiten kom av seg selv: Kunstsamlingen ble ikke overført til museet eller kommunen. Den ligger fortsatt i Tangens egen stiftelse.
Og nettopp dette var kjernen i engasjementet mitt: Når byen skulle bruke så store ressurser på å skape et museum rundt en kunstsamling, mente jeg det var legitimt å spørre hvem som faktisk skulle eie kunsten.
8. Ingen «tropper» mot Aglen (ca. 20:16)
Aglen sier at jeg «brukte mine tropper til å angripe» ham. Jeg har aldri skrevet en sak om Aglen. Den viktigste saken om ham var skrevet av Nils Nilsen: at havnedirektøren hadde kjøpt leilighet i Kanalbyen, i et havneområde han selv var med på å utvikle. Spørsmålet hadde åpenbar offentlig interesse. Fædrelandsvennen fulgte opp saken. Aglen ville først ikke svare avisen på om han selv hadde kjøpt. Senere mottok Fædrelandsvennen en e-post der Aglens kone, Åsa Aglen, skrev at det var hun som hadde kjøpt. Saken Sørlandsnyhetene først omtalte, var altså sann.
Og saken viste seg å være større enn Sørlandsnyhetene forsto. Revisjonens gjennomgang viste at flere med roller i og rundt Kristiansand Havn hadde kjøpt leilighet i Kanalbyen: Sven Erik Knoph, daglig leder i Kanalbyen Utvikling. Thomas Granfeldt, assisterende havnedirektør, gjennom selskapet Krægeveien Bygg der han eier 33 prosent. Terje Lilletvedt, i dag teknisk direktør i Kristiansand kommune, men ikke da kjøpet ble gjort. Og Åsa Grønningsæter Aglen, gift med havnedirektøren.
Før lovlighetskontrollen sendte Åsa Aglen dessuten et brev med harde utfall mot kontrollutvalgets leder, Makvan Kasheikal, også det dekket av Fædrelandsvennen.
Kontrollutvalget konkluderte til slutt med at det ikke var gjort noe galt: «Alle disse salgene er gjennomført etter at leilighetene ble lagt ut for salg og etter prislisten fra Sørmegleren», heter det i revisjonens gjennomgang. Det tar jeg til etterretning. Men spørsmålene måtte stilles, og de måtte kontrolleres. Én sann og senere bekreftet nyhetssak, skrevet av en annen enn meg, etterfulgt av en formell lovlighetskontroll, er ikke et angrep fra «tropper». Det er åpenhetsjournalistikk.
Arkivet viser omfanget presist. I Sørlandsnyhetenes tre første måneder ble det publisert 125 innlegg, og bare ti av dem nevnte Aglen eller havnedirektøren: Kleppes interpellasjoner om havna, innlegget om medlemskapet i Klubben, en firedelt gjennomgang av selskapsstrukturen i havna og Kanalbyen, saken om intensjonsavtalen, et leserinnlegg av Nils Nilsen og en meningsmåling om silosalget. Spørsmål om habilitet, selskapsstruktur og hemmelighold, med kilder og åpne spørsmål. Den mest kjente Aglen-saken, leilighetskjøpet i Kanalbyen, kom først senere samme år. Og den var som nevnt sann.
At Sørlandsnyhetene ikke var noe kampanjeapparat mot enkeltpersoner, er også gjengitt i Partilovnemndas avgjørelse fra 2020, som beskriver bredden i det siden publiserte, fra veldedighet og barnehager til havner, kommuneøkonomi og idrett.
9. Møtet Furre og Lesamana ikke deltok i (ca. 23:00)
I dokumentaren omtales et møte på ordførerens kontor. Slik jeg oppfatter fremstillingen fra daværende ordfører Harald Furre og tidligere SV-politiker Melissa Lesamana, etterlater de et inntrykk av at møtet dreide seg om påstander om at noen «hadde snakket sammen», at ting var «ordnet på kammerset», og at Tangen skulle drive «gigantisk kunstsmugling i Kristiansand» i samarbeid med «russiske oligarker».
Ingen av de to var selv til stede i møtet på rådhuset.
De som var i møtet, var Per Ole Pedersen, Jørgen Kristiansen, Aase Marthe Horrigmo og jeg. Temaet var alternative løsninger for eiendommen, blant annet akvarium og senere et mulig barnas hotell for familier med svak økonomi. Akvarium-forslaget var allerede offentlig kjent og omtalt i Fædrelandsvennen.
Ja, vi snakket også litt om Tangen i møtet. Kristiansen husket at han hadde sett en katalog over hvilke verk Tangen eide, og var i etterkant svært behjelpelig med å fremskaffe den. En stund senere fikk jeg listen tilsendt via Mette Gundersen fra Arbeiderpartiet i bystyret, som hadde den liggende hjemme.
Da jeg så mappen, forsto jeg at Tangen hadde to ulike samlinger, og at verkene av Edvard Munch, som politikerne var blitt fristet med, ikke skulle være en del av «Tangen-samlingen» han skulle «gi bort». Men det er en annen sak. Generelt handlet møtet om å diskutere andre formål med eiendommen, formål som hadde stor interesse i byen.
Jeg mener derfor det er viktig at VG kontrollerer denne delen av dokumentaren med dem som faktisk var til stede, før fremstillingen publiseres.
Og akvarium var ikke noe jeg fant på i møtet. Det sto svart på hvitt allerede i budbrevet mitt fra februar 2018, som NRK omtalte:
Etter møtet jobbet Per Ole Pedersen og jeg videre med andre løsninger for eiendommen, siden Jørgen Kristiansen ikke var spesielt positiv til akvarium-ideen. En av dem var barnas hotell. Vi var i et hyggelig møte hos Stine Sofies Stiftelse i Grimstad, blant annet med grunnlegger Ada Sofie Austegard, for å høre om de kunne være interessert. I april 2018 sendte jeg de første skissene.
10. Steinar J. Olsens insinuasjon om Tommy Sharifs konto (ca. 25:40)
Steinar J. Olsen, gründeren av Stormberg, viser i dokumentaren til at Tommy Sharif i politiavhør skal ha sagt at andre hadde publiseringsrettigheter til hans Facebook-konto. Slik dette presenteres i dokumentaren, oppfatter jeg det som en antydning om at jeg kan ha hatt tilgang til Sharifs konto. Det stemmer ikke. Jeg har aldri hatt tilgang til, eller publisert fra, Tommy Sharifs Facebook-konto. For å gjøre dette etterprøvbart har jeg tilbudt VG fullmakt til innsyn i relevant påloggings- og aktivitetshistorikk, slik at det kan kontrolleres hvem som faktisk har hatt tilgang.
Det hører også med at Olsen var ett av 17 medlemmer i Ytringsfrihetskommisjonen, som ble ledet av Kjersti Løken Stavrum.
11. Fædrelandsvennens gjengivelse av «mistanken» (ca. 50:20)
Journalist Torgeir Eikeland i Fædrelandsvennen sier i dokumentaren at det «i visse tilfeller» har vært «mistanke om at Brandsdal styrer kontoen» til Sharif. Jeg oppfatter dette som en alvorlig antydning, og den er ikke riktig. Jeg har aldri hatt tilgang til, eller publisert fra, Tommy Sharifs Facebook-konto. Dersom en slik mistanke skal gjengis i en dokumentar, mener jeg VG bør kontrollere om det finnes faktisk grunnlag for den. Jeg har derfor tilbudt VG innsynsfullmakt til relevant Facebook-historikk, slik at spørsmålet kan etterprøves.
12. Meldingen om overskriften mangler kontekst (ca. 26:39)
I dokumentaren vises en melding fra meg til Hansen: «Jeg synes det er kjedelig når du bruker så masse tid på en sak og ødelegger den med en tafatt overskrift.» Uten kontekst ser det ut som at jeg styrte innholdet. Konteksten er motsatt: Det var Hansen selv som ringte meg og fortalte at han hadde gravd i AKO sin aksjeportefølje og funnet at Tangen investerte i våpenindustri. Saken og researchen var hans eget arbeid og hans eget initiativ. Da jeg fikk utkastet, syntes jeg overskriften var tam sett opp mot gravearbeidet han selv hadde beskrevet, og foreslo en mer fengende overskrift. Meldingen gjaldt formen på en sak han selv hadde laget.
13. Feil om sponsing av innlegg (ca. 26:55)
Hansen sier at det ble brukt mellom 300 000 og 500 000 kroner «på å sponse frem de innleggene som de la ut på Facebook». Dette er feil, og det er den mest gjentatte påstanden om meg. Annonsepengene gikk i all hovedsak til følgerkampanjer for siden, ikke til sponsing av redaksjonelle innlegg. Det eneste jeg kjenner til at ble promotert som innlegg, var et par av de aller første sakene i Hansens egen redaktørperiode. Forskjellen er viktig: Å kjøpe følgere til en side er ikke det samme som å kjøpe spredning av konkrete redaksjonelle saker. Her er annonsen som faktisk ble brukt:
Dette spørsmålet er dessuten allerede behandlet av Partilovnemnda, etter henvendelse fra nettopp Tronn Hansen og senere fra advokat Jon Wessel-Aas. I avgjørelsen av 20. april 2020 er finansdirektørens redegjørelse gjengitt: Støtten etter oppstartsukene var «støtte for å få følgere, IKKE sponsing av innlegg». Nemnda skriver at den ikke har «grunnlag for å avvise Brandsdals versjon», og fant enstemmig at det ikke var grunn til å foreta seg noe i saken. Som henvender fikk Hansen selv avgjørelsen tilsendt, så konklusjonen kjenner han godt. Når han likevel gjentar påstanden i dokumentaren seks år senere, kan man spørre seg om han rett og slett ikke har tillit til Partilovnemnda. Og når dokumentaren gjentar påstanden uten å nevne denne behandlingen, holdes et offentlig og lett tilgjengelig dokument tilbake for seerne.
Den samme uriktige påstanden ble for øvrig spredt allerede i 2020 av Kjersti Løken Stavrum, en av landets mest profilerte presseskikkelser. Hele den historien, med videoklippet, e-postutvekslingen der jeg korrigerte henne uten at hun bestred noe, og rollene hun har i dag, får sin egen seksjon lenger ned i saken.
14. Hansens ønske om å «slette siden» ble faktisk oppfylt (ca. 36:02)
Hansen sier at hvis han hadde visst hvor ille det skulle bli, hadde han «slettet den siden og latt de begynne fra bunnen». Det var i praksis det som skjedde. Hansen gikk selv ut etter 8 til 9 dager. Alle sakene han hadde laget, ble slettet på hans egen anmodning, og Sørlandsnyhetene fortsatte på nytt uten ham. Det han fremstiller som et uoppfylt ønske og en tyngende samvittighet, ble gjennomført allerede i mars 2018, i samråd med ham selv.
Hva kinopublikummet fikk se, som nå er klippet bort
Det er en side til ved denne saken som fortjener oppmerksomhet. Versjonen som ble vist for fullsatt kinosal i Kristiansand i februar, er ikke den samme som VG nå har fått. Produsenten varslet selv skriftlig 15. mars at «filmen vil også endres dramaturgisk før VG-visning». Selve kinoversjonen fikk jeg aldri tilsendt fra produksjonen, den fikk jeg se via andre. Når jeg sammenligner kinoversjonen med den endelige versjonen, ser jeg at flere av de groveste påstandene er fjernet i stillhet.
Kinopublikummet fikk blant annet høre Tronn Hansen si dette, omtrent 20 minutter ut i filmen:
«Hver gang jeg går inn i dybden og undersøker, så er det Nils og Einar som lyver.»
Tronn Hansen i kinoversjonen, ca. 20:05
Den setningen er nå fjernet i versjonen VG fikk til vurdering. Produsenten skrev selv til meg 15. mars at det «allerede vurderes fra oss å ta bort setningen om at 'Nils og Einar lyver' etter din feedback».
Kinopublikummet fikk også høre Halvard Aglen fortelle dette:
«I løpet av de første tre månedene, tror jeg, telte jeg opp 100 løgner på meg.»
Halvard Aglen i kinoversjonen, ca. 25:42
Også det utsagnet er borte. Det samme er fortellingen om Jesus-statue-drømmen (ca. 08:35) og «headhuntet»-fremstillingen. Flere av kinoversjonens groveste elementer er rett og slett klippet vekk i stillhet.
Legg for øvrig merke til paradokset: Fortellingen om Jesus-statue-drømmen er klippet bort fra selve dokumentaren, men filmplakaten bruker fortsatt nettopp det motivet, med mitt ansikt på statuen.
Og siden «100 løgner»-utsagnet ble vist for et helt kinopublikum, har jeg sjekket det mot gammel historikk. Sørlandsnyhetenes eget Facebook-arkiv er intakt fra 28. februar 2018, den første publiseringen etter at Tronn Hansen gikk ut. I sidens tre første måneder ble det publisert 125 innlegg. Bare ti av dem nevnte Halvard Aglen eller havnedirektøren i det hele tatt, og de fleste av de ti handlet om havnestyret og Kanalbyen som system. Hundre løgner om Aglen på tre måneder lar seg ikke forene med ti saker. Det Aglen fortalte kinopublikummet, stemmer ikke med det som faktisk ble publisert.
Og hva handlet de ti sakene egentlig om? Havnestyrets habilitet, selskapsstrukturen i Kanalbyen, hemmelighold av dokumenter og havnedirektørens medlemskap i Klubben, dokumentert med kilder og åpne spørsmål. Den mest kjente saken Sørlandsnyhetene noen gang publiserte om Aglen, saken om leilighetskjøpet i Kanalbyen, skrevet av Nils Nilsen, var dessuten sann. Aglen bekreftet den selv overfor Fædrelandsvennen. Det er verdt å ha i bakhodet når kinopublikummet fikk høre at «Nils og Einar lyver»: Den største Aglen-saken til dem som ble beskyldt for å lyve, viste seg å stemme.
«Et fullt kinopublikum i min egen by fikk høre at jeg lyver, i en påstand filmskaperne selv senere valgte å fjerne.»
Tenk over hva dette betyr. De menneskene i kinosalen får aldri noen rettelse. Samtidig beviser fjerningen noe annet: Endringene kom etter mine tilbakemeldinger i mars. Påstanden om at jeg ikke benyttet meg av tilsvarsmuligheten, motbevises av produksjonens egne klipp.
Og det gikk begge veier. Samtidig som noe ble fjernet, kom det inn nytt innhold som aldri er forelagt meg: Hansens utsagn om at man ikke kan «være en avis og så være en konspirasjonsteoretiker» erstattet den fjernede «lyver»-setningen. Oppstartshistorien hans er omformulert, nå heter det at han ble «leid inn for å være den første redaktøren». Og dokumentaren har fått en helt ny avslutningsreplikk om mennesker som gjør ting «for peile ansikter og for egen vinning». Ingenting av dette sto i oversikten jeg fikk i mars. En tilsvarsfrist i april kan logisk umulig omfatte innhold som ble lagt inn etter april.
Det er også et tankekors at Fædrelandsvennens filmanmelder fikk se nettopp denne versjonen, med påstander som produksjonen siden har endret eller klippet bort, og ga den terningkast fem. Anmelderen påpekte riktignok selv at det er «en åpenbar svakhet» ved dokumentaren at jeg ikke medvirker, og at Nils Nilsen «i praksis blir stående alene med sin versjon av historien». Nederst i samme anmeldelse opplyser avisen at regissør Dan Korneli er matanmelder i Fædrelandsvennen, og at avisens journalist Torgeir Eikeland blir intervjuet i filmen. En kinoversjon produksjonen selv siden har endret, fikk altså toppkarakter i lokalavisen der både regissøren og en av kildene har sitt virke.
Og la meg til slutt legge til noe jeg mener oppriktig: Det var til tider ganske vilt i kommentarfeltene på Sørlandsnyhetene, og det var ikke alt der jeg likte personlig. Men mennesker som ikke oppfører seg, er et problem i alle kanaler, ikke bare i ett kommentarfelt på Sørlandet. Der har vi alle mye igjen å gå.
Om dokumentarens hovedkilde
Tronn Hansen fremstilles i dokumentaren som en hovedkilde til hva Sørlandsnyhetene var, og han har i årevis fortalt at han var med på å «skape et monster». Da bør seerne kjenne til noen dokumenterbare fakta om rollen hans.
«Mannen som sier han skapte et monster, var med i ni dager.»
Han var med fra omlag 20. februar til 1. mars 2018, og alt han bidro med, ble slettet på hans egen anmodning kort tid etter.
Det betyr ikke at hans opplevelse er irrelevant. Men det betyr at hans beskrivelser av Sørlandsnyhetene bør vurderes i lys av at han bare var med helt i oppstartsfasen, og ikke hadde innsyn i utviklingen av siden i tiden etterpå.
Dateringen er ikke min, den er hans egen. I e-post til Partilovnemnda skriver Hansen selv at han var redaktør «fra omlag 20. Februar 2018 til 1. Mars 2018», og at han gikk ut etter enighet om en sluttpakke. Han skrev 4 til 5 saker.
Avtalen vår var at han skulle få 5 000 kroner i måneden for å hjelpe siden i gang. Etter ikke mange dager tok jeg opp at dette ikke gikk helt slik jeg hadde forestilt meg, og spurte om han ville ta over siden, eller om jeg skulle overta. Vi ble enige om at jeg skulle ta over, og da var jeg opptatt av å avslutte ryddig.
For hva var riktig oppgjør for noen få dager, når avtalen lød på 5 000 i måneden? Jeg spurte hva han selv så for seg. Han var ydmyk og foreslo 10 000 kroner. Det syntes jeg var for lite, så jeg ga ham 20 000. Begge var glade og fornøyde.
Fakturaen fra hans firma Hansens Verden, datert 13. mars 2018, beskriver oppdraget med hans egne ord: «Utvikling, drift, vedlikehold, og innholdsproduksjon til Sørlandsnyhetene», utført «i henhold til avtaler».
Det er verdt å ha i bakhodet når han forteller at han var med på å skape et monster.
Hansen har også forsøkt å forfølge de samme påstandene i formelle kanaler uten å nå frem. Henvendelsen hans til Partilovnemnda endte med enstemmig henleggelse.
Kjersti Løken Stavrum og påstanden som ikke vil dø
Kjersti Løken Stavrum er flere år kåret til Norges mektigste mediekvinne. Hun er styreleder i Cultiva, som har bevilget penger til både «Perleporten» og «Mørke Skyer». Hun er styreleder i Schibsted, konsernet som eier VG, som til nå er de eneste som har sagt at de vil vise dokumentaren. Og hun er leder i Ytringsfrihetskommisjonen, sammen med Steinar J. Olsen fra Stormberg.
Basert på hvem Kjersti Løken Stavrum er, er det en side ved denne saken jeg synes fortjener særlig oppmerksomhet: Den viser hvordan en udokumentert påstand kan leve videre i årevis når den gjentas av personer med stor autoritet.
I august 2020 deltok Kjersti Løken Stavrum, en av landets mest profilerte presseskikkelser og tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund, i en videosamtale i regi av Universitetet i Oslo. Der forteller hun studenter og publikum om Sørlandsnyhetene, og sier blant annet at jeg «bidro til å sponse disse postene». Det er nøyaktig samme påstand som går igjen i dokumentaren, og den er feil. Pengene gikk til følgerkampanjer, ikke til å sponse innlegg, se punkt 13. Det spesielle er tidspunktet: Uttalelsen kom fire måneder etter at Partilovnemnda enstemmig hadde henlagt nettopp dette spørsmålet. Med de posisjonene hun har, burde hun om noen ha visst hva Partilovnemnda hadde konkludert med.
Jeg reagerte i samtiden. En uke etter videoen, 20. august 2020, sendte jeg Stavrum en e-post der jeg korrigerte punkt for punkt:
Legg for øvrig merke til innledningen i e-posten: «Takk for sist da vi møttes på utstillingen til Cornelius.» Tillat meg en liten digresjon her, for bak den setningen ligger en historie som gir et lite bilde på hvordan denne tiden var.
Kunstneren Cornelius Jakhelln hadde en utstilling på galleriet Arteriet i Kristiansand med tittelen «Angel of Death». Motivet med bildene på utstillingen var at jeg skulle dø. I ett av bildene fikk jeg beskjed om å druknes, skytes, henges, få virus, fryses ut, knivstikkes, og så videre.
Utstillingen skremte meg litt, for bildene var groteske, og alle var basert på meg, mine søsken og min familie. Likevel bestemte jeg meg for å se den med egne øyne. For sikkerhets skyld avklarte jeg først med min politikontakt at det var trygt å gå inn.
Men jeg forsøkte å være positiv. Jeg visste at Cornelius hadde en datter, så datteren min hadde tegnet en tegning til henne, som jeg hadde med som gave. Den het «Angel of Life».
Da jeg kom, var det ingen andre der enn galleriets leder. Så kom plutselig Tronn Hansen inn. Deretter Cornelius Jakhelln. Og idet jeg skulle overrekke tegningen, kom også Kjersti Løken Stavrum og ektemannen Gunnar Stavrum inn døren. Der sto vi, helt på likt: Jakhelln, Hansen, Stavrum-paret og jeg, på en utstilling der alle visste at motivet var at jeg skulle utslettes. Et merkelig sammentreff, i det minste.
Se alle bildene fra utstillingen her: einarbrandsdal.no/utstilling-pa-arteriet-av-cornelius-jakhelln
Men tilbake til e-posten og selve påstanden
I e-posten viste jeg også til Partilovnemndas behandling og til de mange navngitte skribentene, og inviterte til et møte der jeg kunne forklare mer. Stavrum svarte dagen etter uten å bestride ett eneste punkt. I stedet inviterte hun meg til å delta i en paneldebatt om «Caset Kristiansand» i november:
Da jeg takket nei og i stedet inviterte henne til et møte, svarte hun:
«Noe møte ble det aldri. Korrigeringen min ble aldri bestridt, og påstanden lever likevel videre, nå også i dokumentaren.»
Hvordan disse rollene henger sammen, skal ikke jeg mene noe om. Men jeg synes det er viktig at de som ser «Mørke Skyer», vet litt om hvem som har vært med på å finansiere den. Cultiva, der Stavrum er styreleder, har støttet dokumentaren med 370 000 kroner. Det er andre gang hun er med på å bevilge penger til en film der jeg er tema. Den første var spillefilmen «Perleporten», som den kjente podcasteren Ole Asbjørn Ness ga terningkast fem og anmeldte under tittelen «Perleporten er et herlig karakterdrap». I den filmen deltok Stavrum selv, i rollen som journalist.
Hun er kåret til Norges mektigste mediekvinne. Hun er styreleder i Schibsted og leder av Ytringsfrihetskommisjonen. Det eneste mediet som til nå har sagt at de vil vise dokumentaren, er VG, som eies av Schibsted. Etter det jeg kjenner til, takket både TV 2 og NRK nei.
Om hun har sett «Mørke Skyer», vet jeg ikke. Men hun vet i hvert fall at påstanden om at jeg sponset innlegg, ikke er korrekt. Det har Partilovnemnda fastslått. Likevel fortalte hun studenter ved Universitetet i Oslo at jeg gjorde det, flere måneder etter at Partilovnemnda hadde konkludert med at det ikke stemte.
Brevet til Partilovnemnda sto advokat Jon Wessel-Aas bak. Han regnes som en av Norges ledende advokater innenfor medierett, ytringsfrihet, personvern og opphavsrett, og er blant annet rangert som nummer én innenfor medierett i Finansavisens årlige advokatundersøkelse. Altså: Kanskje landets fremste jurist på ytringsfrihet sto bak brevet til nemnda som henla saken. Kjersti Løken Stavrum leder Ytringsfrihetskommisjonen, sammen med Steinar J. Olsen. Likevel dukker den samme påstanden opp igjen i en dokumentar hun er med på å gi økonomisk støtte til. Det er noe av det jeg håper mange tenker over i denne saken. Nettopp derfor bør VG kontrollere denne påstanden selv, grundig og med dokumentasjon, før eventuell publisering.
Så må hver og en gjøre seg sine egne tanker og meninger. Jeg har brukt mye tid på denne saken, og på å hente frem dokumentasjon. Det betyr ikke at jeg er perfekt, og det er ikke slik at alt med Sørlandsnyhetene var bra. Overhodet ikke. Det var mange ufine kommentarer i kommentarfeltet på Sørlandsnyhetene som ikke var pene.
Men er det én ting jeg er opptatt av, så er det å snakke sant. Jeg gjør masse feil, og jeg kan være rask til å mene og si noe som senere viser seg å være feil. Men jeg lyver ikke. Det ligger ikke i min natur å si noe jeg vet ikke er sant. Hadde jeg forsøkt, ville alle sett et merkelig ansikt. Det går rett og slett ikke. Og kanskje er det nettopp dette som er problemet i Kristiansand: Når man snakker sant, er det nesten for godt til å være sant, og da tror man det er usant.
Alt du nå har lest, har jeg etter aller beste evne forsøkt å være så balansert og åpen om som det lar seg gjøre. Jeg forsøker ikke å dytte noe under teppet, og jeg sier ikke noe jeg vet er usant. Jeg har forsøkt å være dønn ærlig om alt sammen.
Og kanskje burde jeg fulgt Kristian Landmarks råd om å ta avstand fra Nils Nilsen, slik han oppfordret meg til, fordi alle Nils' følgere er «losere». Men slik er ikke jeg. Nils er Nils, og Nils har mange gode egenskaper som jeg setter stor pris på. Han er en god venn, og jeg er glad i ham.
Og for ikke å snakke om Tommy Sharif, som mange ber meg ta avstand fra. Hvorfor det? Han er en av mine beste venner. En superærlig person som er tvers igjennom god. Ja, han har en spesiell humor, og han tuller og tøyser og lager spillopper over en lav sko. Jeg ser alt det. Men om båten min havarerte på sjøen og jeg trengte noen til å redde meg, kan du være sikker på at de to som ville stått først i køen og kastet alt de hadde i hendene, er Nils og Tommy.
Hva jeg har bedt VG om
Den 14. august sendte jeg hele denne gjennomgangen skriftlig til VG, med tidskoder, kildehenvisninger og dokumentasjon som vedlegg. Jeg har bedt om tre enkle ting. At påstandene kontrolleres mot kildene, slik Vær Varsom-plakaten punkt 3.2 krever. At jeg får svare samtidig på beskyldningene, slik punkt 4.14 krever. Og at det som er feil, dokumenteres, rettes eller tas ut.
VG har svart at de vil gjennomgå dokumentaren for å sikre at den holder deres krav til etterrettelighet. Det er jeg glad for, og jeg har tillit til at VG tar den jobben på alvor.
Produksjonen mener på sin side at min frist for tilsvar gikk ut i april. Til det er det bare å si at dokumentaren er endret vesentlig etter april, at jeg aldri fikk tilsendt versjonen fristen skulle gjelde for, og at første gang produksjonen selv sendte meg en versjon, var 11. august. Retten til samtidig imøtegåelse gjelder den versjonen som faktisk publiseres. Det er ikke min regel, det er pressens egen.
Det er for øvrig et tankekors jeg ikke kommer unna: Dokumentaren kritiserer Sørlandsnyhetene for å fremsette påstander uten belegg og for å snu bevisbyrden. Samtidig har jeg brukt titalls arbeidstimer på å motbevise udokumenterte påstander om meg selv, fordi svaret jeg fikk var at det i praksis er min oppgave å tilbakevise dem. Kan man kritisere omvendt bevisbyrde og samtidig praktisere den?
Veien videre
Nå ligger saken hos VG, og jeg avventer deres vurdering. Dersom feilene rettes, vil jeg anerkjenne det. Dersom dokumentaren publiseres med påstander jeg mener er uriktige og udokumenterte, vil jeg vurdere å bringe saken inn for Pressens Faglige Utvalg. Mitt hovedpoeng er enkelt: Jeg tåler kritikk, også hard kritikk. Men konkrete påstander om meg bør kunne dokumenteres. Det er derfor jeg har gått gjennom materialet, sendt dokumentasjonen til VG og gjort det mulig for andre å kontrollere det jeg selv bygger på.
Alt i denne saken kan etterprøves. Partilovnemndas avgjørelse er offentlig. NRK, Fædrelandsvennen og Nettavisen sin dekning ligger åpent på nett. UiO-videoen ligger åpent på nett. Den som vil sjekke, kan sjekke. Det er egentlig alt jeg ber om at også dokumentaren skal tåle.
Einar Øgrey Brandsdal