Nylig skulle jeg svare på en undersøkelse om næringslivets økonomiske utsikter. Jeg var positiv og ville bidra. Så kom spørsmålet, nesten først, og det var ikke mulig å gå videre uten å svare: er du mann, kvinne eller annet? Jeg satt igjen med ett spørsmål i hodet, og det handlet ikke om økonomi: hva har dette med konjunkturene å gjøre? Jeg avbrøt undersøkelsen. Jeg tviler på at jeg var den eneste.
Dette innlegget handler ikke om hva folk er eller ikke er. Alle mennesker er like verdifulle, det mener jeg hundre prosent. Noen opplever at ordene mann og kvinne ikke passer for dem, og de skal møtes med respekt. Men da må det samme rommet finnes for oss som er like overbevist om at det finnes to kjønn, og vi er mange. Toleranse som bare går én vei, er ikke toleranse. Det er her dagens praksis svikter: i forsøket på å inkludere noen få, støter man fra seg mange, og kaller det fremskritt.
Ta ordet «hen», som stadig oftere dukker opp i avisene.
Hver gang jeg møter det i en tekst, stopper lesingen min opp. Ikke fordi jeg ikke forstår ordet, men fordi teksten i det øyeblikket slutter å handle om saken og begynner å handle om debatten. Jeg skulle lese om en trafikkulykke, en rettssak eller en bedrift i vekst, og plutselig sitter jeg i stedet og tenker på kjønnsdebatten. Det er ordets egentlige problem, og det er et håndverksproblem, ikke et politisk.
For norsk har aldri manglet gode ord. Vet journalisten hvem det gjelder, heter det han eller hun. Vet man det ikke, eller er det uvesentlig, har språket vårt et helt lager av ord som fungerer for absolutt alle: personen, vedkommende, mennesket, sjåføren, kunden, pasienten, læreren, søkeren, den ansatte, eller rett og slett navnet. «Vedkommende ble brakt til sykehus.» «Kunden får pengene tilbake.» «Pasienten ble skrevet ut samme dag.» Ikke én leser stopper opp ved disse ordene, ikke én leser føler seg utenfor, og ikke én leser mister tråden i saken. Det finnes knapt en setning med «hen» som ikke kan skrives bedre med et av disse ordene. Et godt ord er usynlig, det bærer meningen uten å tiltrekke seg oppmerksomhet. Et ord som får store deler av leserne til å rykke til, gjør det motsatte, uansett hvor god intensjonen er.
Det samme gjelder skjemaene og undersøkelsene. Når et kjønns spørsmål med alternativet «annet» gjøres obligatorisk tidlig i en undersøkelse om noe helt annet, skjer det tre ting. Noen svarer og irriterer seg videre til neste spørsmål med mindre tålmodighet. Noen avbryter, slik jeg gjorde. Og noen svarer «annet» i ren protest, noe forskning på spørreundersøkelser har vist er et reelt fenomen. Resultatet er dårligere data for alle, og aller mest for den lille gruppen alternativet var ment å inkludere, fordi svarene deres drukner i tull og protest. Og legg merke til paradokset: et svaralternativ som er tatt med «for at alle skal føle seg inkludert», fikk meg til å forlate undersøkelsen. Inkludering som ekskluderer, virker ikke etter hensikten.
Løsningen finnes i all god metodelære, og den er enkel. Handler ikke undersøkelsen om kjønnsidentitet, så spør om juridisk kjønn eller la spørsmålet være. Legg bakgrunns spørsmål helt til slutt, gjør dem frivillige, og la den som svarer velge å avstå. Da får man svar fra alle, også fra oss som ellers lukker skjemaet.
Jeg vet at mange er uenige med meg, og det skal det være rom for. Men jeg tror redaksjoner og undersøkelsesmakere undervurderer hvor mange lesere og respondenter de mister hver gang kjønnsidentitet plasseres midt i tekster og skjemaer som handler om noe helt annet. Når ordet som skulle samle oss får folk til å legge fra seg avisen, og spørsmålet som skulle romme alle får folk til å lukke undersøkelsen, da er det ikke leserne det er noe galt med. Da er det verktøyet som ikke virker. Og verktøykassen har stått der hele tiden: han, hun, personen, vedkommende, kunden, pasienten, navnet. Ord som inkluderer alle ved å ikke gjøre noe nummer ut av noen.